Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Åttonde häftet - Ungdommen i nye norske skuespill. Fra Oslopremièrer i de siste to år. Av Einar Skavlan
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Ungdommen i nye norske sktiespill
Edmund Jahr.
Fra v. Unni Torkildsen som Edmund Jahrs trolovede, Ingolf Schanche som Waller,
Olaf Havrevold som Edmund Jahr.
sett før.» Hovedpersonen Edmund Jahr er
disse unges fører — enslags moderne
Kristusskikkelse, mer jordisk og nøktern,
med mål rettet på å omforme selve denne
verden, men med samme høie moralske
krav til sig selv, og samme dype
medlidenhet og grenseløse forståelse overfor
ethvert annet menneske. Han er skjøgens
venn; han har sine disciple, som tviler og
tror, og sin Judas, som forråder ham.
Men han har også sin elskede, som for
ham bekrefter himmelen på jorden,
saligheten i nuet. Fremfor noget annet gir
denne lykke ham mot og kraft til å öfre
sig for andre.
Om Edmund Jahrs skikkelse nettop er
så typisk for tidens ungdom, er vei
tvilsomt; i det hele er det mindre
tidsbilledet, som interesserer i Christiansens
skuespil, enn idéene — som har tydelig
sammenheng med Dostojevski og
kristendommen —■ og utviklingen av karakterene
i nær forbindelse med disse idéene. Det
er neppe riktig, at verdenskrigen har
»såret» tidens ungdom mer, enn lurvethet,
ondskap og hykleri i omgivelsene altid
piner et ungt, mottagelig sinn. De unge
oprørske, som vokste op i nøitrale land
like efter verdenskrigen, har snarere noget
fremfor tidligere ungdom: de har ikke
bare en grå bøig å slåss med, men
tydelige fiender; og revolusjonene har gitt
dem en håndgripeligere tro på, at
omveltninger kan lykkes. Derfor deklamerer
slike unge mindre nu enn før — de har
et hårdere og muntrere mot. Den
martyrfølelse, som Christiansen skildrer, er i
utpreget grad ikke karakteristisk for disse
unge akademikere.
Men skuespillets verden har sin egen
verdi, selv om den neppe stemmer helt
med virkelighetens. Edmund Jahrs skikkelse
er tegnet uten sentimentalitet, harmonisk
og levende: og de andre unge er klart og
sikkert fremstillet, også skuespillets
blendende intelligente Judas. Det friske og
naturlige replikskifte er det beste — den
dramatiske handling er tildels
ubehjelpelig; og det ærgrer især, at Edmund Jahr
i skuespillet tilslutt skal straffes uskyldig
for en forbrydelse, som i virkeligheten
ikke vilde være straffbar efter nogen
moderne straffelov.
Opførelsen på Nationalteatret var
interessant; som Edmund Jahr hadde Olaf
Havrevold det viktigste: ungdommens
steilhet og renhet, dens stolte offermot. Men
hans tone var litt for opstemt, nesten
493
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
