Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sjunde häftet - Olav den hellige. Av Sverre Steen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Sverre Steen
dem var nu lækedomsdrikk. —■ Så fortalte
trönderne igjen om Olavs gode
gjerninger i Tröndelag, om den gangen han tok
på sig fergemannens foraktede yrke og
fraktet kirkefolk over Nidelven — da
Gud Fader vandret på jorden var han
også fergemann, — om hans milde ord
da islendingene som ikke k jente kongen,
drev gjön med ham og skvettet lersöle
på hans hvite kappe, og månge andre
smukke handlinger. — Folk som kom
utenlands fra visste å fortelie at han også
der hadde vist sig for folk i drömme og
gjort merkelige undere.
Slik blev Olav hovedmannen i
hundre-vis av legender og hovedpersonen i en
stor diktning. Omkring hans skikkelse
vokste det frem en rik bildende kunst;
folk skar statuer av ham eller hugget i
sten, vevde vakre tepper med motiver fra
hans liv, malte i kirker og i gildehus,
tegnet i böker, skar ut på skrin. De bygde
kirker til hans ære og smykket dem.
Norges skjönneste kirke, og den eneste som
hölder mål med de store gotiske
katedraler ute i Europa, domkirken i Nidaros,
blev reist over hans grav. Særlig i Norge
og Sverige blev Olav dyrket slik, noen
svenske landskaper betalte i flere hundre
år en Olavstoll til kirken i Nidaros, et
slags avlatskjöp på avbetaling. Og spredt
rundt om i hele kristenheten var det
kirker viet til St. Olav, med kunstverker
skåret til hans ære.
I Norge var helgenkongen politisk et
samlingsmerke. Hver den som krevde rett
til å sitte på Norges trone, som var Olavs
trone, måtte være av Olavs ætt;
tronkreve-ren måtte iallfall få folk til å tro at han var
det; uten dette adgangstegn nådde ingen
se-nere Norges kongestol. I Olavs navn blev
landet holdt sammen som en enhet, i hans
navn blev det styrt ved rettferdige lover
som bar Olavs navn, og som folket
kan-skje trodde var gitt av ham. Religiöst var
også Hellig Olav landets midtpunkt. Som
en selvfölge fikk Norges erkebiskop sitt
sæte i Olavs by. For det enkelte menneskes
kristenliv har Hellig Olav spilt en rolle
som vi neppe kan ane. Han var for
me-nigmann likesom Krist og jomfru Maria
en levende virkelighet, et menneske i
himmelen ved Guds side, et menneske som
hans brödre og söstre på jorden kunde
vende sig til med sine bönner, så vilde
han gå i forbönn for dem hos den
allmæk-tige Gud selv. Derför blev Olav dyrket
og tilbedt av nordmenn og menn av
nordisk ætt gjennem hele middelalderen, i
kirker, i gildesaler, ved gjestebud i
husene. För lystigheten i laget tok overhånd,
för drikken slövet sinn og sans, drakk
gjestene en skål for Krist, for jomfru
Maria og for St. Olav. Det var en skikk
som levde lenge i Norge, en skikk som
överlevde reformasjonen. Da Christian
IV var med til et bryllup ved Bergen,
drakk gjestene der St. Olavs skål. Og
Olavsdyrkelsen har levd like ned til det
191de årh., så lenge var noen Olavskirker
og Olavskilder i Norge og i Sverige
valfartssteder for syke mennesker.
Det er ikke bare én Olav nordmennene
iår kan minnes, men en skikkelse og et
livssyn som har vunnet fylde og dybde
fra tre kanter: fra saga, fra historie og
fra folketro. Noen dyrker sagaens Olav;
andre liker best historiens primitive
kristne kriger; men den virksomste kraft i
folkets liv og i rikets historie har
folketroens Olav vært.
346
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
