Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tredje häftet - Kong Midas. Av S. Eitrem
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Eitrem
der, og Marsyas, elveguden og Kybeles
venn, fra Frygiens skoger og fjell. Den
ene med cithar, den ånnen med
dobbelt-fløite. Det het sig at Marsyas hadde
utfordret Apollon. Og de skulde møtes nede
i Lydien, ved fjellet Tmolos — på
nøi-tralt område.
Selve fj eliguden, Tmolos, skulde være
opmann. Det var vei fordi ali slags musikk
fant gjenklang i gudens sjel og tonet
forskjønnet tilbake fra fjellets mange steile
vegger. Dommeren satte sig vei til rette.
Det var en vanskelig opgave han hadde
tatt på sig, syntes han. Han klødde sig litt
i hodet, så det løsnet nogen stenras på de
høieste skrentene. Han la en krans av
eketrær om sine tinninger for å fremheve
stundens fest og alvor og fjernet noe
småkratt ved ørene for å kunne høre bedre.
Gav så tegn til at Marsyas kunde
begynne.
Og Marsyas begynte. Det lød som sukk
fra skog og brus fra fossefall, og alt
jorderiks liv og alt himlens uvær drog forbi
i hans spill. De siste hendøende toner
tvang tårene frem i øinene på Tmolos, så
bekkene løp stride ned ad fjellets furete
kinner.
Midas stod henført og hørte på. Han
syntes at selv ikke Pan hadde kunnet
spille bedre.
Så tok Apollon fatt. Laurbærkransen
smykket hans lokker, purpurkåpen bruste
om hans skuldre. Tonenes verden åpnet
sig for seergudens biikk. Likesom i lek
gled det skinnende elfenbens plektron hen
over citharens gylne strenger. Det var som
alt blev lyst og varmt over den hele jord,
livet fikk glans av himlens smil, og
jubelen steg mot Olympens evige høider.
Fjellguden smilte henrykt. Blomsterne
duftet sterkere i hver en bergskort, og
skogen lyttet i alle lier.
»Seiren er Apollons», lød til slutt
dommerens ord. »Apollon har gitt oss mer enn
livet. Han har gitt oss himlen selv.»
Tmolos hadde tait. Men Marsyas blev
rasende. Han mente at hans fløitetoner
var noe ganske annet enn Apollons
klimp-ring på strengeleken. Apollon hadde, når
alt kom til alt, bare levert et bravurstykke
uten dypere innhold. Det kunde vei neppe
kalles for kunst engang. »Vei», sa
Apollon i olympisk seiershumør, »vi kan jo snu
instrumentene om og så spille. Kanskje
du da også vil snu om din dom 0111 vår
kunst.» Og Apollon vendte citharen og
spilte. Men Marsyas snudde ikke sine
fiøi-ter, men vendte sig fnysende bort.
Da våget kong Midas sig frem.
Sin kongelige mine hadde han fått
igjen. Den røbet den upartiske og
uberørte kunstkritiker hvem dommen alene
tilkommer — desto mere selvbevisst fordi
han har publikum bak sig. »Marsyas’s
fløitespill», sa han, »er både med hensyn
til fantasirikdom, dybde og fremførelse
overlegent og ligger i grunnen i et helt
annet plan. Jeg forstår mig litt på dette,
da jeg selv spiller fløite.» Og han la ikke
skjul på sin glede over å kunne konstatere
at en fryger, en landsmann av ham, hadde
spilt bedre enn en olympier.
Tmolos blev dirrende sint, så det gikk
et jordskjelv, langt ut over Frygiens land.
Men Apollon sa med blodig ironi:
»Fløitene har gjort Marsyas like så
op-blåst som hans kinner. Men jeg skal sørge
for at han ikke en gang til går ut av sitt
gode skind.» Og han lot Marsyas henge
op efter armene i en pinje og flå levende.
Så vendte Apollon sig til kong Midas.
»Jeg kan bære over med mange
menneskelige dårskaper», sa han, »men ikke med
kunstnarren og aldri med dårlig og dum
kunstkritikk. Du har gehør som et esel.
Og herefter skal du ha eslets ører.»
På den vis fikk Midas sine eselører.
Midas skammet sig. Ku tenkte han bare
på én ting: å skjule dette synlige tegn på
sin himmelropende dumhet og taktløshet.
Den eneste måte å gjøre det på var igjen
152
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
