Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tredje häftet - Kong Midas. Av S. Eitrem
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Eitrem
senere enn år iooo før Kristus. Dessuten har
vi et videre holdepunkt i de rosenhaver hvor
Silén blev fanget. Herodot, som skrev sitt
historiske verk omkring midten av det femte
århundre før Kristus, forteller at Silén blev
fanget i rosenhavene til kong Midas, »sønn
av Gordios»; disse lå ved Bermiosfjellet i
Makedonien (se åttende bok, kap. 138). At
Herodot med Gordios mener den frygiske
konge som først av alle utenlandske fyrster
spurte det delfiske orakel til råds og skjenket
oraklet sin kostbare tronstol, er sikkert. Og
dennes far, kong Midas av Frygien, har han
altså forvekslet med den rent sagnmessige
kong Midas. Men likevel har Herodot meddelt
oss et urgammelt makedonsk sagn, som ennu
tydelig bevarer minnet om frygernes urhjem
i Makedonien. Herodot legger til at »i havene
ved Bermios har rosene seksti blader og
overgår alle andre i vellukt». Rosenkulturen stod
fra gammelt høit i disse egne, så vei som i
Trakien, og den fulgte også frygerne til
deres nye hjem i Lilleasien.
Nu er det rimelig at Silén blev påtruffet
i de omtalte rosenhaver, nettop på den tid da
rosene stod i fullt flor. Og rosene er, på
Balkan som i Italien og nær sagt hvorsomhelst
her nordover, det rette tegn på at sommeren
er inne. Derfor er rosenfesten gitt en så
fremtredende plass i den foranstående
gjenfortelling av sagnet. Merkelig nok hører vi intet
om disse rosenfester — som sikkert har vært
like så gamle som rosenkulturen i
Balkantrak-tene og Lilleasien — før vi kommer nedover
i århundredene efter Kristus. Men da møter
vi nettop rosaliene eller rosenfestene i de
egner det her gjelder, men ellers ytterst
sparsomt, bortsett fra Italien. At disse rosalia har
røtter langt bakover og bare på grunn av
mangelfull overlevering møter oss så sent, på
innskrifter og i litteratur, tør være
innlysende. Jeg mener altså vi har god grunn til å
utnytte rosentiden da kong Midas fanget Silén,
som religiøs bakgrunn og staffage for
fortellingen.
For frygerne selv var kong Midas
oprin-nelig to skikkelser: en gammel kildegud og
den mytiske stamfar for deres kongehus.
Midas var også navn på flere av deres konger.
Navnet vekslet med Gordios i kongerekken.
I erindringen er imidlertid kildeguden og
sagnkongen glidd sammen i en skikkelse. Men
ennu ser vi tydelig Midasskikkelsens to,
eller snarere tre lag: et frygisk-makedonsk,
som vi har nevnt, et frygisk-lilleasiatisk, og
endelig et gresk lag. Det greske er det siste.
Til lag nr. 2 hører kong Midas’s stilling til
Kybeles kultus som i disse lilleasiatiske egne
var dominerende lenge før frygerne kom
over. Kybele var naturens »store mor», og
Marsyas en av hennes følgesvenner (vei
op-rinnelig en elvegud), som både skulde ha
op-funnet dobbeltfløiten og hyrdefløiten (eller
syrinks).
Frygisk-lilleasiatisk er vei også alt det som
hører til den gullførende elv. Frygerne har
neppe tatt dette sagntrekk med sig fra sitt
gamle makedonske urhjem (hvor gull for
resten fantes i elvene oppe i fjellene, men ikke
i slike mengder som i Frygien og det
tilgrensende Lydien). De frygiske konger — og
ennu mere kongene av Lydien, som senere var
Frygiens herrer (tenk på kong Kroisos!) —•
var berømte for sin makt og rikdom, for sitt
»gull». Og med eventyrets hele spillende
fantasi har man altså tenkt sig at en frygisk
konge i gamle dager hadde kunnet »låge gull»
bare ved å røre ved tingene.
Frygiske fortellinger, urgamle og nyere,
av lignende innhold som her skissert, har så
grekerne overtatt og gjenfortalt med
overdådig lune. Ikke minst har de satt den
orgias-tiske kultmusikk som frygerne var berømt for,
— det vil si fløitemusikken i sin utrerte form
— på sin rette plass. Grekerne selv hadde fått
sin fløitemusikk fra Lilleasien, men i allfall
i femte århundre før Kristus er der i Atén,
ser det ut for, en reaksjon mot den. Et,
sikkerlig gresk, sagn fortalte at gudinnen Atene,
ali håndens og åndens guddommelige
beskytte-rinne, selv hadde opfunnet fløitene. Men nu
fortaltes sagnet slik at gudinnen hadde kastet
dem bort, fordi de vansiret hennes smukke
trekk. Og Marsyas, sa de, hadde så nyttet
anledningen til å knipe dem og blåse på dem. Til
hans fjæs passet de også bedre.
Når endelig kong Midas får eselører til
straff for sin musikalske uformuenhet, har vi
her igjen et levn av den gamle kildegud med
eslets utseende, som het »Midas». Dette er
simpelt hen urgammel fetisjisme.
Et ord fortjener også den pessimisme som
Silén gir utrykk for i den greske utformning
av sagnet. Alt Aristoteles (hos Plutark, De
consol., kap. 27) sier at Midas fanget Silén
for å få vite sannheten om menneskets liv her
på jorden. Og Pindar har, før Aristoteles
igjen, kjent samme motiv. Dette må være
meget gammelt. Knyttet til en gledesfest på sitt
høidepunkt og lagt i Siléns munn blir det også
154
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
