Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Åttonde häftet - Norske romaner og noveller. Av Charles Kent
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Norske romaner og noveller
perament, og hvor hun ikke behøver å tre i
intimere forhold til noget menneske som hun
ikke kjenner sig absolutt samhørig med. Det
er dette som for henne er »friheten», og om
hennes kamp for denne frihet handler den
nye roman.1
Vi finner henne igjen i Paris, hvor hun
har reddet sig hen efter foreldrenes død;
hun blir der også efterat hennes lille arv
er opbrukt, lever av en og ånnen
korrespondanse til norske aviser, av å gi timer i sprog,
av å .stå modell, når det riktig kniper —
man må huske på at dette er for en
menneskealder siden, og Alberte er av god familie.
Men altsammen er bare en knepen hjelp til
såvidt å holde legeme og sjel sammen; hun
bor på de tarveligste hoteller, hverken mus
eller veggedyr er henne ukjente plager, og
hun vet hvad det er, både å sulte og fryse og
gå dårlig kledt. Men heller alt dette, ja
endogså den gyselige alderdom hun i klarsynte
stunder spår sig selv som tiggerske på
Paris’ gater, enn å vende hjem til Norge og
til slektningene og de ordnede forholds
snærende bånd. I Paris har hun — ennu iallfall
har hun muligheten åpen både for den store
kjærlighet og for det arbeide som kalder på
hele hennes personlighet. Dette arbeide er
diktningen. Det hender hun står op om
natten, grepet av en plutselig innskytelse
og skriver, skriver — ord som brenner
sig ned på papiret. Men om
morgenen er det skrevne et fremmed land, som
hun ikke kan gjøre noe med. Alberte
for-< står ikke, at det er med kunsten og
diktningen som med livet selv: stemningen alene er
ikke nok; der må også en kritisk
begrensning til, en evne til å avgrense stemningen
fra ens eget temperament, for å kunne
vurdere den, sette den på plass i en større
sammenheng. Men ingenting piner Alberte som
tanken på en sammenheng som skulde ha
krav på henne — og hun møter heller ingen
som kan lære henne nødvendigheten av en
slik moralsk gjenfødelse. Hun er overgitt i
sine instinkters og uvilkårlige reaksjoners
vold. Og noget utretter de for henne. Hun
får virkelig opleve den ekte kjærlighet —
og like så intenst som vi har levet med i
Al-bertes livsangst, hennes skyhet for ethvert
forhold som ikke byr henne den fullkomne
lykke, likeså intimt innvies vi i hennes
forundrede opvåkning til kjærlighetens under.
1 Om den forrige se min artikkel i Ord och
Bild 1927, s. 357.
Det nye som er i henne, det som hun i sitt
stille sinn kaller å være »anderledes mot Nils
enn mot andre mennesker». Det er en
ubestemmelig rekke små tonefall, bevegelser, miner, en måte
å nøste sig sammen i klærne på og le, lavt og
klart og perlende — —-en latter hun selv lytter
efter med forundring og som får henne til å tenke
på klunket av karaflene hjemme, når der blev
skjenket fin vin av dem, en festlig og overflødig
liten lyd.
Men selv kjærligheten kan ikke beseire
hennes frihetsmani. Den mann hun har
funnet, vil ha henne inn i »ordnede forhold», vil
gifte sig med henne og ta henne med hjem
til den danske småby, hvor han er lærer.
Men Alberte vet hvad hun vet. Hun ser i
ånden sforvask og julesjau, kjenner alt kritiske
småby-øine stå mot rutene, ser sig selv, den
udue-lige, gå fra nederlag til nederlag i det.. . Ekteskap
— — det er et tungt drass bare i ordet, der klinger
tvang og byrde av det. Hun husker veninnene
som giftet sig hjemme i småbyen. Kirken var
stappfull, byens syersker næsten døde. Dagen efter stod
den unge fruen inne hos slakter Schmitt eller hos
Ryan, stakk med fingeren i kjøttet for å kjenne om
det var mørt, var innom hos Holst for å be dem
sende hjem det og det, tok selv med en bit god
ost til aftensbordet, mens folk spurte hverandre
bort gjennem gaten, om de hadde sett henne, gikk
andre veier enn ellers bare for å se henne.
Hun nekter bestemt å gifte sig — men hans
skuffelse gir henne for første gang en
levende forestilling om at også det duelige
menneske kan lide. Hennes medfølelse er ikke
sterk nok til å drive henne inn i ekteskapet;
men hun trøster ham med å hengi sig til ham.
Og han reiser hjem da hans ferie er ute.
Siden hører hun ikke mere til ham. Og hun
lider som aldri før. Hun holder på å gå til
grunne av sykdom og sult, men frelses av
en kunstner hjemmefra, en fattig bondegutt
og driver inn i et forhold til ham. Forholdet
får følger, og morsinstinktet våkner i henne.
Dette svangerskap som har forekommet
henne og hennes utfattige maler som den rene
ulykke, det kan også sees uten tross og
kulde : »Fienden, som nærmer sig, er et litet
nakent barn, vernløst over alle grenser, med
bare henne å ty til og lite på. En uendelig
medfølelse med det strømmer voldsomt mot
hjertet og mot øinene, utløser sig i noe varmt
og vått nedover kinnene».
Alberte går inn til et samliv med sin
maler; og dermed slutter romanen. Men er
Al-bertes historie slutt for det? Vil
morsinstinktet være nok til å overvinde hennes
negative frihetstrang — og, hvis hennes
skrivelyst våkner igjen for alvor, til å slå bro mel-
461
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
