Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Åttonde häftet - Et tre-år i norsk skjönnlitteratur. Av Eugenia Kielland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Eugenia Kielland
at en dikters viktigste moralske opgave er
at forurolige borgerskapet i dets makelige
og selvtilfredse sikkerhet. Nogen voldsom
brudulje i borgemes indre menneske
frembringer Krog dog neppe, dertil er han i sin
gutteaktige uvörnhet for vittig og
charmerende.
Også Finn Halvorsen refsei i roman og
drama det ubevisste hykleri hvis vesen vi
nu er ved å bli klar over. I »En mann uten
ansikt» behandler han det vanskelige stoff,
mannen som förer en dobbelt-tilværelse, om
dagen som aktet besteborger med lykkelig
familieliv, om natten som pervers lytter
og pikejeger blandt storbyens bærme.
Interessantere er skuespillet »Hyklere», fordi
personene der er betydeligere og mere
almenmenneskelige. I motsetning til Fangen og
andre som i selverkjennelsen ser helbredelsen
for sjelens mange bröst, viser Halvorsen sant
og gripende hvordan den plutselige
åpenbaring av sannheten om en selv i sin
voldsomhet kan virke destruktiv, ja drepende
på et almindelig skikkelig menneske. Vi
nærmer os her den Ibsenske sannhet om
livslögnens nödvendighet for lykken.
Helt politisk innstillet er Arnulf
Øverlands radikalisme efterhånden blitt, og
han deler sig nokså jevnt mellem sin
polemiske agitasjon for marxisme og freudisme
og sin rent lyriske produksjon. Hans
ypperlige formende kunst står altid til hans
disposisjon, både når han som stridsmann slynger
sine skarpt tilslipte sentenser i hodet på
motstanderen, eller når han som omvankende i
»drömmens grenselose skog» söker å gripe de
flyktige og intime stemninger, hvorgjennem
livet röber sin innerste mening. Helt herlige
ting kan han låge når stemningsinnholdet helt
får fylde hans utsökte form, som f. eks. i
diktet »Tjeneren» i samlingen »Berget det
blå». Levende fornemmer vi det unge sinds
spente og forventningsfulle lengsel efter å
tjene kallet, skuffelsen, den voksende
bitterhet over ikke å bli brukt — inntil mannen
modnes til nødvendigheten av selv å rope
og vekke tillive krefter som kanske et sted
venter på kall. Den eiendommelige dobbelthet
i et sind som under stadig hatsk polemikk mot
religionen dog atter og atter drages inn mot
dens mystikk og stemningsinnhold, röber sig i
en rekke dikt. Stemningslyrikk er det tilslutt
Øverlands diktning er, langt mer enn tanke-
dikt. Ofte har man, på grunn av den skarpt
pointerte form, inntrykk av å ha grepet en
idé under utfoldelse. Men den fordamper
igjen. Det er ikke profet og tenker han er,
det er dikter og bare dikter.
I en overgangs- og brytningstid som vår
er det naturlig at en rekke forfattere er optatt
av det vanskelige forhold mellem det eldre
og det yngre slektsled og studerer »den nye
mentalitet» hos ungdommen som er vokset
op efter verdenskrigen. Av de unge har
Waldemar Brögger, Gunnar Larsen, Gudrun
Larsen, Hans Heiberg o. fl. levert interessante
bidrag til det nye slektleds karakteristikk,
av de eldre har Kristian Elster i »Fugl
Fö-niks», Fangen i »Duel», Sigrid Undset i »Ida
Elisabeth» beskjeftiget sig med emnet. Særlig
verdifulle ting på dette område er ydet av
Nini Roll Anker, som på sett og vis inntar
en mellemstilling i vår litterære verden, idet
hun er knyttet til dens radikale flöi ved sin
uredde tanke, sin respektlöshet overfor
konvensjon og autoritet og sin tillid til de unge
fremstormende krefter i samfundet — mens
hun samtidig er festet ved dype rötter til
en vurderingsmåte og en livsbedömmelse
som er langt mere positiv enn de för nevnte
radikaleres. Både i »Elling Thorsens hjem»
og i »Enken» er hun inne på spörsmålet om
motsetningen mellem generasjonene. Den
sistnevnte bok forteller om enken efter en
åndsarbeider, som står alene igjen i trange
kår med en urolig og uensartet flokk av
barn i den vanskeligste ungdomsalder. En
overmåde fengslende skikkelse er denne mor,
så modig, stolt og menneskelig varm, så
rik på indre ressurcer, så brennende optatt
av å leve sine barns liv, men derfor også så
ofte stillet overfor alle elskende modres
problem: hvor helt og ubetinget har en lov
å öse av sig selv, og hvor begynner den
nöd-vendige selvhevdelse? Hvor langt kan en gi,
uten å skade den en gir til, uten å opelske
fordringsfullhet og hj erte-törrhet hos den
som alltid tar imot? Og hun oplever jo også
de öieblikk da den bitre sannhet åpenbares:
at barna ikke trenger henne længer, at de
frir sig fra henne, bevisst eller ubevisst, for
å leve sitt eget liv. Men fru Anker ser klart
det riktige og naturlige i dette; fint opfatter
hun hvordan der kommer et öieblikk da
forholdet vendes om, og den eldre i sine
specielle livsvanskeligheter söker stötte i
tanken på de unge. Men fremfor alt viser
482
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
