- Project Runeberg -  Ord och Bild / Fyrtiofemte årgången. 1936 /
528

(1892-1951)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tionde häftet - Norge, som de gamle så det. Av Fredrik Paasche

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Fredrik

Bölgen får navn på navn; den er Kolga,
den svarte, men Himinglæva også, hun som
speiler himmelen; det kan være röd
himmel, da blir skumbölgen Blodughadda, hun
med det blodige hår. Månge farver
kommer med, »ildtoppet bölge» reiser sig mot
båten. Sjöen er blålandet, er grön, er grå,
eller hvit av skumskavlerne.

Skumspröit, brænning, rivende ström;
ringen om holmerne går i foss; fjorden
drön-ner av bölgeslaget. Eller det var på
storhavet en nat:

Inn i himmelen skvatt det
skum-glör, sjöen stri-gikk,
stavnen hugg skar i skyerne,
havet skubbet til månen.

Meget må »kaldnebb» (ankeret) og de
tynne planker tåle, meget må mannen tåle
i båten. Han »bor kaldt», han ryster rim
av skibsteltet; han ror til hånden er sår,
eller han får öse alt i ett under sjödrevet.

»Bölgen skåner ikke sin skald!» sier
Hall-fred Ottarsson, som dödstræt ser den stige
og skumme. Men han er dens skald til det
siste.

Sjöen lokker skalderne. Det er stas, når
seil som er heist tiltops, begynner at
»småprate med taugene»; og når vinden fyller
seilene, og röde stavner stormer ut på »den
brusende marken der hvalen går». Det er
stas at seire over sjöen: »Brænningen kastet
sig inn på mig, hjem bad mig havet —
jeg tok ikke imot innbydelsen fra bölgen!»
Og kampen med sjöen, med »den hvits
Ran», hædrer sin mann; han har det farligt,
men er mere værdt end heimfödingen, end
stakkaren som dovner sig på kvindearm.

Skade, »ski-disen» fra Jotunheimer, liker
sig ikke ved sjöen, hun får ikke sove for
fugleskrik, for måsen som kommer fra
storhavet. Men Njord, guden, vantrivdes på
fjellet og »var der ikke længe, ikke mer end
ni nætter», så blev han lei av at höre på
ulvehyl, han længtes tilbake til Noatun,
»Skibs-tun».

Her har skalden prövd at forestille sig,

Paasche

hvad de föler ved naturen i så ulike
»heimer» som Njords heim og Skades. Det er
diktning om mytiske væsener; men på
bunnen ligger det vei hverdagserfaringer om
menneskesinn som er bestemt av det
tilvante og ikke trives med annet.

Om det skiftende i naturen —■ og i
opfatningen av den — står det en del i
Eddakvadet Alvismål. »Dryppende sal» kalder
dvergerne himmelen og mener ikke noget
ondt’med navnet, de bor under jorden og
er ræd sol. Men alverne kalder himmelen
»Fager-tak» og solen »Fager-hjul».

Glæde eller uglæde i sinnet kan bli
av-gjörende for inntrykket en tar av tingene.
Frey som savner Gerd, sitter inne hele
dagen; solen skinner nok dag efter dag, men
ikke for ham, sier Frey. —• Skalden Sigvat
Tordsson fortæller at »höie, hellende
kleiver» smilte imot ham langs hele Norge,
sålænge kong Olav levde; men nu ser lierne
uvenlige ut, »så stor er min sorg».

I gammel diktning fra sydligere land er
det vanligt at forfatterne lar naturen ta
del i menneskers sorg og glæde. En fyrste
skal prises; da heter det kanske at jorden
frydet sig over hans födsel, roser og liljer
sprang ut, enda det var midt på vinteren.
Om örner som skrek, da helten blev födt,
og om »hellige vatn fra Himmelfjell»,
fortæller den norröne diktning.

Glæde over blomsterne, over fuglesangen
om våren, over skog og mark som grönnes
igjen: av alt dette er der meget i
litteraturen fra sydligere land, men litet nok i
den ældste norske og islandske litteratur.
Nærmere hverandre kommer syd og nord,
når talen blir om havet; det er ikke bare
skalderne som nævner farvespillet over sjöen
eller kan fortælle om hav som »slår mot
stjernerne». Særskilt tydelig er likheten
mellem angelsaksiske skildringer og de norröne,
angelsakserne også fortæller om storm og
kulde og alleslags nöd på sjöen, og lokkes
allikevel av »bölgeveierne», av »hvalf isk-

28

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Mon Dec 11 14:05:54 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/ordochbild/1936/0584.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free