Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nionde häftet - Gamle og nye navn i norsk skjönnlitteratur. Av Eugenia Kielland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Eugenia Kielland
Waldemar Bröggers siste bok er bygget
noenlunde på samme måte som Fangens.
Også her föres personene frem til en krise
hvor livets tomhet går op for dem. Grosserer
Galbo har gått gjennem livet som en glad
mann i tillid til sitt aldri sviktende held;
så glipper det, og balansen er tapt med det
samme. Hans hustru har levet alle år i
forventning om at det egentlige i livet nu snart
skal begynne —• en dag merker hun at hun er
på vei til å bli gammel, og det egentlige
vil aldrig komme! Sammen med de unge,
individualistisk innstillede medlemmer av
familien helbredes de så begge fra sin nostalgi
ved en mirakelkur: de omvendes fra sin
egoistiske selvoptatthet ved tilslutning til en sak,
og går til hornmusikk og klingende spill
over til det fascistiske parti »National
Samling»! Denne naive og klosset utforte
avslutning ödelegger en bok som tross
iöine-fallende svakheter har sin interesse som
tids-fenomen.
Også Sigurd Hoels »Fjorten dager för
frostnettene» beskjeftiger sig med en indre
krise i en manns liv. Men både
utgangspunktet og lösningen er meget forskjellig fra dem
vi finner hos Fangen og Brögger. Da Dr. Knut
Holmen når så langt som til å innse det tomme,
hule og verdilöse i det liv han förer, drömmer
han ikke om å finne feilen i sig selv. Nei hele
hans misère skyldes andre — særlig skyldes den
hans opdragelse, som har grunnlagt angsten i
ham, og videre hans gledelöse og fattige
ungdom som bondestudent i hovedstaden — den
har befestet angstfølelsen og lært ham op
til en smygende forsiktighet, så han aldrig
tör gripe livet når det byr sig. En slik
grunn-skade kan efter Hoels mening ikke kureres
—-den eneste lösning blir da også at Dr. Holmen
beslutter å leve for sine barn, og först og
fremst sörge for at deres sinn ikke forkröbles
ved en forfeilet opdragelse slik som hans
eget er blitt. Motsetningen mellem Hoels
og Fangens böker markeres på en pussig
måte ved at det avgjörende moment for Dr.
Holmen da han tar sin beslutning, er at hans
hustru er gått over til Oxfordbevegelsen:
det blir da en livssak for ham å frelse barna
fra en innflytelse som bare kan forderve
dem! — Hoels bok er forövrig inngående
behandlet tidligere her i bladet sammen
med Ernst Orvils og enkelte andre.1
En fengslende studie av hvordan en over-
1 Egil Rasmussen: Psykologi og psykologisme i
moderne norsk litteratur. Ord och Bild 1937, s. 219.
mektig ökonomisk påkjenning volder krise
hos en mann som har en gammel jordeiende
slekts instinkter i blodet, dens selvfølgelige
hederlighet og dens angst for det rotlöse og
tilfeldige også i alt som angår eiendom, har
vi i Kristian Elsters »Arken».
Skoginspektör Otte Rosten er en sund, optimistisk
anlagt natur, vant til å rydde
vanskeligheter tilside og fore seiren hjem: »Otte greier
alt», det er blitt et ordsprog i hans krets.
Men så velter forholdene en altfor tung
ökonomisk bör over på hans nakke; efter en
heltemodig kamp, som legger beslag på ali hans
styrke, opfinnsomhet og utholdenhet, står
han for förste gang i sitt liv overfor en
uoverstigelig mur. Han ser sig tvunget til å skille
sig fra sitt kjæreste eie — den stuen oppe
i fjellmarken som for ham, bymannen,
representerer hjemmet, ættegården, en
århundregammel tradisjon. Det griper dypere
i ham enn han noensinne vilde drömt om,
fordi dette eiendomsinstinktet aldrig för er
blitt ham bevisst. De tanker som löper
gjennem hans hode, forteller litt om hvad eiendom
kan bety for en mann:
Han og Maren skulde ha bodd her når de var blitt
ensomme og gamle, de alene, og de var enda glad i
hverandre. Det å ha levd et strengt og vanskelig liv
og holdt ut sammen —■ ja, han visste det hörte ikke til
lenger, men det hendte da. Engang trodde han at han
hadde gjort en pakt med Vorherre — på sin side skulde
han holde ut og være tro mot sitt. . . Kanskje var det
hele bare noe han engang hadde funnet på, men det
var en rar og hemmelig virkelighet i det som han hadde
levd på og kanskje skulde dö på. Alle hadde vei noe
de trodde og blev salige i. Han måtte si det som det var
— han fölte sig dypt bundet til jorden og de jordiske
ting — ja til selve tingene som måtte dö som han,
mennesker, trær, mark, rinnende vatn; men det hadde
altsammen en hellighet for ham, og i den helligheten
var det en ustyrlig og vill dröm om uendelighet og
evighet — virkelig og gåtefull som stjernehimmelen . . .
Våre to förste kvinnelige forfattere sender
iår ut ekteskaps- og skilmisseromaner, og det
er överflödig å si at både Sigrid Undsets og
Nini Roll Ankers bok er verdt å lese.
Sigrid Undsets »Den trofaste hustru» er tross
mange ulikheter i slekt med hennes forrige
store nutidsroman »Ida Elisabeth».
Hovedpersonen der var jo i utpreget grad hvad vi
forstår ved en trofast hustru, som sliter
for sin uduelige og verdilöse mann av den rene
plikt- og ansvarsfølelse. Nathalie Nordgaards
troskap er av en annen natur; hun föler sig
efter 16 års ekteskap inderlig knyttet til sin
Sigurd, som igrunnen er en nokså almindelig
mann, men som gir henne den varme og trygg-
524
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
