Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Elfte häftet - J. C. Dahl. Av Halvdan Holbö
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
/. C. Dahl
J. C. Dahl: S j ö studi e. 1821.
gjennem Christian Fredrik tilbud om en
professorstilling i Kjöbenhavn. Han vaklet
en tid, men bestemte sig for -Dresden.
Blandt de månge interessante mennesker
han var sammen med der, stod den
betydelige maler Caspar Friedrich ham nermest.
I enkelte måneskinnsbilder av Dahl kan
man merke innflytelse fra denne romantiker.
På sitt atelier malte Dahl med enestående
arbeidsevne og imponerende overskudd av
kraft de store landskaper efter sine norske
skisser. Han malte også meget fra Dresden
og omegn. i 1847 reiste han en tur til
Paris for å innfore sin sönn, dyremaleren
Siegwald Dahl, i Paris’s kunstnerverden.
Han fölte at Paris nu var blitt kunstens
brennpunkt, skjönt han selv var for gammel
til å motta nye impulser derfra. Og han
rådet alle unge malere til å reise dit.
Han var i sine senere år plaget av
svekket syn og dårlig helse, men han malte
med samme glede og arbeidet med större
og större iver for å fremme kunst og kultur
hjemme i Norge. Dahl var nu europeisk
berömt og hadde bestillinger fra mange
land. Men på sine gamle dager blev han
merkelig nok mindre skattet her hjemme.
Diisseldorferne med sin sentimentalitet var
»den ene saliggiörende kierke», som Dahl
uttrykte det. På verdensutstillingen i Paris
i 1855 fikk Tidemand, Gude og Morten
Müller medaljer, mens Dahl ikke fikk så
meget som hederlig omtale. Selv flere av
hans nærmeste venner gikk over til
Diissel-dorfermoten. Dahl döde i 1857, like til
det siste optatt med å arbeide for norsk
kulturliv.
Dahl interesserte sig sterkt for å bevare
de gamle kulturverdier som fantes i landet
og som det norske folk den gang manglet
forståelse for. Wergelands tanke: »Håkons
hall og Olavs kirke reise ville de av grus»,
arbeidet han meget for å virkeligg jore.
En ren vandalisering av Trondheims
domkirke holdt nettop på å bli satt i verk, men
Dahl fikk stoppet den. Da Vang stavkirke
skulde rives, försökte Dahl först å få den
flyttet til Bergen eller til Oslo, men da det
viste sig umulig å få den bevart for Norge,
fikk han den preussiske konge til å kjöpe
587
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
