Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Första häftet - Halvdan Kjerulf. Hans liv og kunst. Av Signe Svanöe Petander
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Halvdan Kjerulf
og han antydet noe sånt for sin far. Det ble
straks feiet bort som utenkelig. Musiker!
Skulle han opptre sammen med
linedansere? Ta imot penger av hvilkensomhelst
hökerdatter for pianoundervisning? Nei det
fikk være grenser når man var sönn av
riksherolden. Det eneste fornuftige og
passende var å bli jurist. — Derved ble det;
for han var ingen opprörsnatur.
Så gikk han gjennom alle ungdomsårene
og visnet bort. Sykdom avbröt studiene,
kort etter döde hans far, og Bakkehuset
ble solgt. Man fikk leie noen billige rom
inne i byen og innskrenke sig på alle måter.
Økonomien ble efterhvert elendig, og
Kjerulfs svake bryst blev ikke bedre når
han overanstrengte sig med journalist- og
redaksjonsarbeid. Da han endelig fikk mot
til å kaste alt annet tilside for musikken,
måtte den bli levebröd. Han var, som
han selv sa, bare en fattig timelærer som
komponerte litt i ledige stunder, og da
kunne det være smått med både kreftene
og inspirasjonen. Tre unge sösken ble revet
bort av tæring, blant dem de han elsket
mest: Ida, Welhavens forlovede og
»unsterb-liche Geliebte», Hjalmar, den begavete
maleren.
Fattigdommen og döden hadde trampet
ned og utslettet barndommens verden.
Men bare i virkeligheten. I fantasien fikk
den desto sterkere lyskraft. Hva var det
vel han så, Halvdan Kjerulf, når han satt
og spilte i skumringen i det trange lille
rommet sitt? Et landskap hvor der alltid
var sommer (vinteren betydde for den
brystsvake bare hoste og plager), norsk
sommer så skjönn som den kan være; den
lykkelige leken i blomsterlundene ved
Bakkehuset, måneskinnet gjennom poplene,
granskogen og de blå åsene i Bærum, med
fjorden glitrende langt ute — alt det som
vi möter i hans musikk.
Årene rant hen i en trykkende
ensfor-mighet og isolering. Men byen var jo full
av bekjente? Javisst, men knapt noen
H alv dan Kjerulf.
Tegnet av Gude.
interesserte sig virkelig for musikk. Man
kjente jo til Halvdans beundring for en
som het Beethoven, og at han aldri ble
lei av å fordype sig i sonater og symfonier
av den kjedelige, lærde fyren. Nei da var
det ganske annet liv og moro med en vals
eller polka. Det var derfor alle damene
ville lære å spille. Der fans unntagelser.
Særskilt en. Vi vet ingenting sikkert om
dette, »man siger» og »man tror». Vi bare
så vidt skimter en bitter kjærlighetshistorie,
helt i försakelsens tegn. En fattig
musikk-lærer kunne ikke gifte sig.
Det ville ikke vært underlig om Kjerulf
hadde utviklet sig til den typen som
klynker og klager fordi alt har gått dem
imot. Det lå ham fjernt. Med sin klare
intelligens hadde han et gjennomtrengende
ærligt syn på sin egen natur. Han legger
skylden på sitt mismot, den usikkerhet på
egne evner som fulgte ham gjennom
ungdommen. Han er for streng mot sig selv
her. Et talent må ha jordbunn å vokse i og
gjenklang i omgivelsene. Norge var blottet
for musikalsk tradisjon og kultur.
Folkemusikken var en ubrukt skatt, og man
fikk nesten aldri höre klassisk musikk. Vi
25
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
