Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nionde häftet - Nationalteatret i sesongen 1939—1940. Av Kristian Elster
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Nationalteatret i sesongen
i 939-1 940
Av Kristian Elster
-s Nationalteatrets siste sesong
har sikkert vært en av de merkeligste og mest
uforglemmelige, teatrene og vi, dets
publikum, noensinne har oplevet. En almindelig
teatersesong, jevnt god, uten sensasjoner,
blev avbrutt pludselig, revet tvers over og
stanset så å si på en generalprøve, den 8 april.
Og ennå når dette skrives, i juni, er
teaterlivet ikke kommet inn i sine gamle frie
gjenger og Gud vet når det vil ske.
Sesongen 1939—1940 tegnet til å bli en
almindelig teatersesong, riktig til å legge ned
i teaterskuffen og gjemme den og glemme
den til teaterhistorien. Den begynte med
store jubilæumsforestillinger, og dermed var
festen forbi, og de forskjellige teatre spillet
som de pleiet spille, jevnt, men med enkelte
riktig gode forestillinger. Og så — lukket,
stengt, livet et helt annet å leve og derfor et
helt annet å spille komedie på. Dagene för
den 9 april kommer aldrig mere igjen. Da
teatrene grep tilbake til sesongens tidligere
forestillinger, merket man at de ikke var de
samme, gjenklangen i dem var en ånnen,
vi lyttet på en ny måte til dem og hørte noe
nytt i dem. Vi hadde oplevd den måten å
lytte på da Svenska Teatern i Helsingfors
på sin nordiske turné gjestet Nationalteatret
med sitt store nasjonaldrama, Josef Julius
Wecksells historiske skuespil Daniel Hjort.
Vi lærte å lytte efter de ord som åpenbarer
vort norske vesens inderste liv, ikke til
romantisk begeistring, men til erkjennelse av
»sandhedens og frihedens ånd» som
samfun-nets stötter — en erkjennelse der herder og
styrker og gir os evnen til å holde ut og ikke
tape oss selv . . .
Nationalteatret har ikke hatt noen sterk
sesong, valg av skuespil og deres plassering i
sesongen og rollebesettningen virket usikker.
Når en ser bort fra to av de fire forestillingene
teatret gav i anledning av sitt 40-års
jubilæum, har det ikke gitt noen stor og god ny
forestilling. Man så tidlig hen til opførelsen
av Karel Capeks skuespil Moren med
Johanne Dybwad i hovedrollen som til den
forestilling der skulde kaste glans over
sesongen.
Imidlertid begynnte teatret med å feire
sitt 40-års jubilæum i stor stil — med fire
festforestillinger. Aldri ved noe tidligere
jubilæum, ja ikke engang ved teatrets åpning,
slog det så stort på og lyktes . . . Det var
som teatret jubilerte for en tid som gikk inn
i historien og gjorde det i en tillid som kledte
det godt. Det vanlige er at
jubilæumsforestillinger mislykkes og hviler som en tyngsel
på hele repertoiret. Her var det helt
omvendt. Den strålende turné til Stockholm og
Helsingfors som avsluttet forrige sesong, og
jubilæumsforestillingene som innledet denne,
kastet glans over teatret og gav stor
måle-stokk og løfter — som teatret ikke infridde.
Allerede teatrets første nyheter, Maxwell
Andersons Mot vår og Pär Lagerkvists Seier
i mørke blev det første et halvt nederlag på
grunn av opførelsen, og det annet en halv
seier som forestillingen reddet iland trods
dramaets usikkerhet.
Av jubilæumsforestillingene var Erasmus
Montanus en skuffelse, stilløs, uten å være
frisk eller munter. Gunnar Larsens
bearbeidelse sted- og tidfestet handlingen til
Norge engang i det nittende århundrede —
det heter Per klokker, forpakter og
herreds-kasserer. Men iscenesetteren Karl Bergman,
innkalt fra den nasjonale scene i Bergen,
med patent på Bergens-tradisjon i Holberg, —
han og teatermaleren Rahe Raheny lot stykket
foregå i Danmark, på Sjælland, og i Holbergs
tid — det fortalte draktene og dekorasjonene.
I denne stilløse forestilling kjempet Alfred
Maurstad med innbidt energi for sin Erasmus
Montanus. Det beste i denne fremstilling var
den fanatisme spillet kunde eie, men
fanatismen — som spillet i sin helhet — var
uten humor. Erasmus er en komisk figur, og
han fortjener sin skjebne og sin lærdoms
nederlag — som han står op av, reddet som
409
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
