Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fjärde häftet - Berit. Av Cora Sandel
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Berit
Av C o r a Sandel
.ii_2V utsprungen blåveis med
ordentlig stilk. To lubne, lodne knopper nesten
uten. Og en flokk små, lyse, dunete spirer,
som det ikke går an å plukke engång, så
rent for korte er de i stilken. Altsammen i
tett klynge og for sig selv, som en liten
familie.
Blad også, men de er fra ifjor, er mørkt
rustne i kanten, grønne innenfor der, som
gammel bronse innerst. Bare en försiktig
får karret vekk alt det brune løvet, som
ligger over og omkring, sitter planten i
den våte mosen som i et rede. Den
ut-sprungne hadde såvidt fått hodet ovenfor
den stakkar, og lyste blått, og viste at her
var det.
Berit vet ingenting om gammel bronse,
der hun står på huk og ser på sit fund.
Hun syns bare, det er pent. Pent så det
nesten gjør litt ondt. En syns synd i det,
akkurat som i nyfødte kattunger og små,
små hvalper. Ingen andre får komme og
finne det og kanskje ta det med rot. Det
gjør sånne som ikke vet bedre og ikke
skjønner at da skulde det snart være
slutt med blåveisen i Norge. Det sier far
og mor, det sier frøken.
Mosen er kald. Men opp fra den slår
sterk, rar eim. Og den eimen er varm,
tenker Berit. For den kommer av våren
den. Den og bråtebrandslukten.
Her er det blåveisstedet, sneen først er
borte på. Langs hagegjerdet har det alt
vært leirfivel i mange dager. Leirfivel er
ikke noe rart lenger, men blåveis er. Berit
vet ikke om noen som har funnet før iår.
Ingen på skolen ihvertfall.
Da hun gikk ut, satt far ved telefonen
i hallen, for engangs skyld oppe før henne.
Det var vått i badekarret, da hun dusjet.
Han hadde ikke tørket opp efter sig altså.
Nehei. Børstet håret hadde han ikke heller,
han var nokkså bustet. Det skulde vært
Berit. Hun hadde nokk fått høre det.
Men de voksne gjør jo altid som de vil.
Han satt med ryggen til og snakket, så
henne ikke. Når han får se, hvad hun har
i hånden, blir han nokk ikke lite
overrasket.
Beri-i-i-it!
Det er Gunda som roper fra hagetrappen.
Ti pa halv, roper Gunda: Grøten din står
alt på bordet den. Og er du nå ute bar
igjen? Jeg skal si det til frua.
Ti på halv. Da er det bare å gå. Berit
vilde fryktelig gjerne hatt en utsprungen
til med stilk, så far og mor kunde fått
hver sin. Og hver sin knopp. Men rusk og
råtne blad og en gammel sneklatt under en
gran, er alt hun øyner.
Imorgon blir det nokk fler. Det går fort
nå, sier alle.
Hun springer ovenom engen og langsmed
hagegjerdet, for der er det tørrest. Gammel
bråterøyk fra igåraftes ligger i luften. Og
den sterke, rare eimen, en ikke riktig vet,
hvor kommer fra. For igrunden er den
allesteds, ikke bare nedi mosen. En får
lyst til å danse av den, hoppe høyt, være
ute hele dagen. Se gåsungene, så svære
de er blitt siden igår. Og enn bekken.
Berit må finne nye steiner å gå over på,
så diger er den. Borti lien er det også blitt
anderledes, mere fiolett, og mykt som i en
pels likesom. Det er vår, det er vår.
Hun springer så hun dasker sig selv i
enden med de lange bena i svarte strømper.
For ennå får ingen gå i halvstrømper.
153
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
