Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fjärde häftet - Berit. Av Cora Sandel
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Cora Sandel
Skapklokken som kom i huset da bestemor
døde, slår halv. Far er fremdeles i telefonen.
Gå bare ut med kaffekannen du Gunda.
Den skal vel være enten på komfyren eller
på bordet. Den skal vel ikke være midt
på gulvet.
Du kan ha rett i det, sier Gunda
overrumplet og går, men kommer inn igjen
med Berits kåpe og lue: Se nå å få på dig.
Du får stikke over jordet, skal du ikke
komme forsent. Holde dig langs garden der
det er tørrest.
Fra hallen høres far: De fyrene —■ — dem
er det vel ingen som tar på alvor — —
dem må vi da kunne få ut med en viss
fart. Jeg kommer med et av de første
togene, eller også en bil–må få noen
hit først som kan være hos Lisbet. Du vet,
i hennes tilstand — —• ikke blund på
øynene i hele natt, og telefonen som kimte
før fanden fikk sko på her imorges.––
Nokkså oppskaket ja–- sover nå gud-
skjelov–kongen og regjeringen opp-
over, har hørt det også–Finne os i
det? Så pokker om vi skal finne os i det
–- Hvad er det Berit?
Det ligger en blåveis til dig på bordet
far–
Takk ungen min –
Den er til å sette i knapphullet–
Er den det du? Det er Berit, sier far i
telefonen: Hun får vel gå på skolen som
ellers–her er det fred og ro–å,
en otte, ti minutters vei — gud vet, kanskje
det blir best å sende begge to oppover
etsteds, Gudbrandsdalen eller* — —• det
er reisen ja, for Lisbet–-Hvad er
det ungen min? Du kommer for sent–
Hvad er det for slags tilstand mor er i?
Berit, sier far, han klemmer henne og
ler litt: Det er bra med mor Berit. Ikke
vær urolig du. Ingenting iveien med mor
barnet mit. Vi skal bare være snilde mot
henne nå og altid, så snilde vi kan. Gå nå
med dig, og vær trygg, og husk på at os
har du.
Berit går, alt annet enn nøyd. Takk
ungen min var alt far sa. Ikke såmeget som
du store verden engang. Han klemte henne,
det gjorde han. Men han sa ikke annet enn
det han sier, når hun henter avisen til ham,
eller tøflene, eller snadden. Eller rekker
ham brødbakken. Barnet mit, sa han.
Være snilde, sa han. Os har du. Det bare
hørtes sørgelig ut altsammen, og sånn som
da bestemor var død. Han lo. Da vet en,
hvor en har de voksne. Da narrer de en,
og morer sig over det enda til.
Tilstand, det er vel noe i retning av
dårlig tilbens og sånn. Noe forferdelig
kjedelig. Den beste moren på ski i hele klassen,
det er mor det. Men da får hun ikke være
i noen tilstand. Berit syns plutselig, det
har vært noe ved mor i det siste. Noe
trett likesom. Og sånn at en fikk lyst til
å legge henne og bre godt over henne.
Nei, nå er dagen istykker, fillet, en
fille-dag. Hele livet her hjemme hos far og mor,
og huset og hagen og alt de har, er istykker
og fillet tenker Berit, der hun springer langs
hagegjerdet og sluker appelsinbåtene hele.
Blåveisene stakker, de lå på frokostbordet
aldeles alene de. Og far så bustet på håret
som om han var en fattig og lurvet far.
Oppover etsteds? Det må vel være i
pinsen det? Ikke engang såpass skulde
mor sikkert kunne greie altså, sitte i en
jernbanekupé? Og far da? Skulde han være
hjemme i ferien?
Men sett at det er nå straks? Mens alle
de andre går på skolen? Det blir moro det
jo. Og enda er dagen fillet. Det er noe
rart ved den. Noe lumsk.
Der er fem fly igjen. Et, to, tre, fire, fem.
Da Berit kommer fra skolen, styrter hun
gjennem hele huset og rett inn i stuen.
Mor er der ikke. Ved vinduet sitter tante
Lena med hatt på og snakker med Gunda,
som står med ryggen til. Langt borte
tordner det. Hvad det er, vet Berit.
156
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
