Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sjätte häftet - Kristian Elster. I anledning av 100års minnet om den norske dikter. Av L. Aas
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
L. A (.7 s
dennes verker som »ganske vist ikke har
bidratt lite til å fremkalle det omsving i det
åndelige som nettop nu foregår heroppe»,
med den tilføielsen at han (Elster) vistnok
ser adskillig anderledes enn Brandes. Og i
stipendieanbefalingen (1880) bemerker
Brandes uttrykkelig at han ikke finner noen
me-ningsfelle i Elster, hvis livsanskuelse han har
grunn til å anta fjerner sig betydelig fra
hans egen. Når Elster allike vel efter sin død
blev regnet som en av »gjennembruddets
menn», så var det utelukkende i kraft av
»Farlige Folk». Foran denne bok ligger der
da også, som vi kan se av Elsters
litteratur-kritikk i Trondhjemspressen, adskillig
les-ning av verker som har bidratt til tidskiftet
i 8oårene. I sin utførlige bok »Søren
Kierke-gård og Norge» (1924) har dr. Harald Beyer
fulgt hele Elsters utvikling med stadig
påvisning av Kierkegårds innflytelse. Nu kan
det jo være at meget som tillegges direkte
påvirkning fra den danske tenker heller må
sees i sammenheng med den uhyre utbredelse
Kierkegårds idéer, vurderingsmåter,
uttrykks-former, begreper og slagord hadde i samtiden.
Kierkegård var en del av epokens åndelige
atmosfære som Taine, Nietzsche, Bergson
skiftesvis blev det for de følgende tidsaldre.
Allikevel er det klart at også her har det
vært en påvirkning. Det påfallende omskifte
i Elsters skildring av prestene og det
geistlige hykleri er blitt tillagt »Øieblikkets»
berømte polemikk. Sikkert er det at det er en
radikal overgang fra Elsters tidligere, tildels
idealiserte presteskikkelser til den ofte
persi-flerende tone i »Farlige Folk», hvor de
geistlige herrer ofte legges nær karikaturen.
Undertiden må en uvilkårlig minnes
Alexander Kielland. Jeg tenker eksempelvis på
romanens skildring av prestene ved Hamres av
vin og god mat så bugnende bord og den
salvelsesfulle takk for »Herrens rigelige
gaver» som følger.
I »Farlige Folk» har Elster forladt
bygdemiljøet. Den lille kystby vi føres inn i, er
vel nærmest Kristiansund, men »menneskene
og mange forhold er tatt fra Trondheim»,
sier Kristian Elster d. y. Romanen avspeiler
tidens politiske og sosiale strid, og det er
forklarlig at man i 8oårene bedømte den som
tendensroman først og fremst. Den mangler
heller ikke styrke i angrepet på det kirkelige
hykleri, de sosiale fordommer, mørkemaktene
i småbypressen og samfundsledelsen, trang-
synet i det politiske liv. Men tendensen og
polemikken er på ingen måte det vesentlige,
enn si alt i romanen. Elster forstod godt
sammenhengen mellem frigjørelsesverket og
utviklingsmulighetene i menneskenes sinn, og
at det viktigste var en anskuelig fremstilling
av de indre konflikters forløp.
Hovedpersonen i »Farlige Folk», Knut Holt,
er læge av utdannelse. Efter endt studium
og reiser kommer han hjem til kystbyen som
erklært radikaler, til offentlig forargelse da
han optrær med oprørske taler i
Arbeider-samfundet. Det lykkes dog stedets faste
for-kjemper for de konservative synsmåter,
redaktør Bjørnholt »å kneble rabulisten
ordentlig». Urostifterens far, skibsreder Holt,
som i sin tid fikk kjempe sig frem under
megen motstånd fra småbyens fedre,
tilråder da sønnen å reise ut. Og da Knut Holt
om noen år atter dukker op i byen, og
Bjørnholt forbereder sig på ny strid, viser det sig
at tiden har dempet stridslysten hos den
unge mann. Han gjenvekkes dog til ny
handling av Kornelia Yik, tidligere »den bleke
kirke-gjengerske» fra pietisthjemmet, nu knyttet
til Knut Holt i voksende kjærlighet og tro
på hans idéer og samfundsyn. Romanens
styrke ligger ikke minst i den vakre
skildring av Knut og Kornelias kjærlighet og i
beretningen om forholdet mellem Knut og
hans far, den dyktige foretningsmann som
förblir rasjonalist og radikaler til sin død,
ærlig i sin overbevisning midt under alle
livets skuffelser. Bokens svake slutning med
den melodramatiske pampaskvinnen som
trekker Knut bort fra Kornelia og
frem-skrittsarbeidet i hjembyen, blev påtalt
allerede av Georg Brandes og er senere blitt
klandret av de fleste kritikere.
Da »Farlige Folk» utkom, var Kristian
Elster død. Efter en skogtur i sneløsningen
fikk han lungebetendelse, og den 11 april
1881 blev han revet bort. Hans grav ligger i
hjembygden, oppe på Førde kirkegård,
omhegnet av grantrær og lys bjerk.
Når enkelte har villet gjøre Kristian
Elsters liv i tidens trange forhold til en norsk
kulturtragedie, er det sikkert med urette.
Vår gullalders store diktere vokste alle ut
over de små forhold og fikk verden i tale.
Det tragiske var døden som rev ham bort
nettop da han var nådd helt frem og en
stigende anerkjennelse ventet ham i hjemland
og utland.
260
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
