Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tionde häftet - En far — og en sønn. Av Johan Falkberget
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
En far — o g en s ø nn
då forstår vi at det kunne bli både non og
haud. Opposisjon har »vi alene vide» ikke
tålt stort av ved det Kongelige Fredriks
Universitet. Mangen kandidat fikk svi
for at han tok sin personlighet med inn til
eksamensbordet. Dit gjelder det å komme
nøken fra sin professors liv.
Vi stusser en del over de anmasende og
inderlige hilsener foran navnet Bjørnstjerne,
såvel i jordskjelvsbrevene som i de mer
apostolisk velsignende. Faren brukte det
samme. Hånden er alitid utstrakt til
foster-brorskap og forsoning. De ville ikke la
solen gå ned over sin vrede. Alitid brøt det
gode igjennem •—• en strålende Guds
tilgivelse og en djup menneskelig erkjennelse
finner sted før konvolutten klebes igjen og
fotposten traver avsted. De har hatt den
mulighet for øie at dette brev kan være det
siste. Ja, for brevmottageren og
motstan-deren kunne jo krepere før de vant å
senne det neste.
Predikanten Peder Bjørnson og taleren
Bjørnstjerne Bjørnson får vi neppe høve til
å sidestille. Peder Bjørnson skulle ha hatt
en veldig røst så han hørtes like godt
uten-for som inni kirken. Vi kan gå ut ifra at
han — som sønnen — mente seg alltid å
tale fra Sinai berg. I Kvikne gamle
berg-mannskirke, der Peder Bjørnson holdt sin
tiltredelses preken, lå den kjennsle nær
forhånden. Kirken er ellers ikke helt ulik et
hov, klemt inn mellem fjellene.
Kvikne-dølene viste enda i hans tid en sterk indre
tilbøielighet til å blote til Tor og Odin.
Tusen år i det ubevisste troesliv er ingen
lang tid.
Peder Bjørnson var tydelig en fantasiens
mann med utpreget sans for gamle sagn og
regler — igjen som sønnen Bjørnstjerne.
Han fortalte i prestegården om kveldene
nifse hendelser og overnaturlige ting så
livfullt at tilhørerne sprang vettskremt hjem
i mørket. Collin sier at Bjørnstjerne »særlig
imponerede sine nye venner ved sin evne
til å fortelle spøkelseshistorier». Hvad de
begge har hørt i bondens sagahall og la til
av egne syner får vi aldri vite. Peder
Bjørnson steg der rimeligvis innenfor
diktningens landegrenser.
Vi fristes til å spørre om ikke Peder
Bjørnson i all stillhet skrev salmer? Han
kan godt ha syslet med det i sitt
studiekammer — men saknet mot og fremferd
til å la dem komme utenfor bordskuffen.
Heller ikke mester Peter Dass befordret
selv sine poesier i trykken. Til alt hell
glemte han å brenne sine skip. Hvor mange
tusen salmer har ikke den norske geistlighet
prentet fra reformasjonen og til i dag, —
som er havnet i peisvarmen. Jeg lar
spørs-målet om salmeskalden Peder Bjørnson stå
åpent for dr. Øverås.
Det fjerde bud: »Hedre din far og mor
at det kan gå deg vel, og du må lenge leve
i landet —» har Bjørnsonerne nøie overholdt
og etterlevd. I rikelig mål høstet de også
den derved forbundne signing og
for-jettelse. Bjørnstjerne Bjørnson æret ved
alle anledninger sin far og mor. I sang og
tale og forkynnelse flettet han en
minne-krans rundt deres navn.
–-titt når jeg i änger blødte,
det var som eder jeg hos Herren mødte.
Han legger til en sterkt beveget bønn at de
må få legge »sitt hvite hode inn i
morgenrøden».
Bjørnsonenes »far og mor» på gater og
streder er tildels blitt utlagt som et kronet
visittkort. Intet er uriktigere. Nei, det var
kjærlighet og oppriktig beundring de la
ned i de to rungende og underbare ord. I
dem lå fedreland og saga og folkefrihet. De
glemte aldri den arm de ble båret frem til
livet på.
- - - elsker, elsker det og tenker
på vår far og mor.
471
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
