Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tredje häftet - Tårer. Av Sigbjörn Silje
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
TÅRER
Av SIGBJÖRN SILJE
Vi er blitt hårde i ansiktet
og kolde i våre hjerter.
De unge menn har mistet sin tro
på at dette er den siste krig.
Og menneskenes lidelser
gjör oss ikke mere vondt
enn vi mener vi har det selv.
Fuglene synger ikke til ære for Gud.
Kornet skjæres ikke med takk og bönn.
Det er bare noen mål som hostes
av en krigforende makts forsyninger.
Lidelse har tæret på oss
så vi ikke lenger venter
på at noen ny fölelse
skal gjennomstråle vårt legeme.
Våre drömmer om kjærlighet er tilsölet.
Vi kan ikke elske lenger.
Tankene jaget meg
ut i en mörk og stormende höstkveld.
Regnet trengte inn på kroppen,
og vinden förte med seg
min usunne ånde,
men jeg ble ikke ren.
Våte og slimete blad
fait ned på min panne.
— Da så jeg plutselig et ansikt
sprunget frem av mitt minne:
en pike med mörkt hår
som bölget om panne og kinn.
En smerte
större enn noen giede jeg har hatt
strömmet gjennom mine årer
og fikk regnet og vinden og mörket
til å trenge helt inn i min sjel.
Hun, hvis bilde jeg gjemte,
hun var min förste kjærlighet,
min ungdoms rene og blyge
skjelvende helligdom.
— Jeg sto visst lenge i regnet,
mens lövet hvirvlet omkring meg,
og stirret etter hennes ansikt.
Tungsindige marker så meg
vandre med lutende hode,
og sovende gårder langs veien
hadde jeg gått forbi
da jeg stanset og banket på dören
i et ensomt og stille hus.
En kvinne åpnet.
Et mörkt hår
og et blekt ansikt.
Det var henne.
Jeg fulgte henne inn.
Men jeg ble stående
å stirre i hennes öyne.
Og alt det som hadde vært
og var forbi
ble levende for meg.
Da böyde jeg meg ned
og la hodet i hennes fang,
og all min smerte
og all min kjærlighet
slo som en bölge
gjennom mitt legeme
og strömmet ut i tårer
i hennes fang.
Hun la sitt kinn
til mitt våte hår,
og vår smerte rant sammen
til et mörkt hav
på hvis bölger vi ble fört
til en fremmed strand.
Hele natten
gråt jeg ut i hennes fang.
Men da jeg forlot henne,
hvisket hun bare:
Den som har tårer
har ennå en Gud.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
