Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fjärde häftet - Tore Segelcke. En central kraft i nyere norsk scenekunst. Av Anton Rönneberg
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Töre Segelcke
lystspillet om »Ungkarspapaen» har dette
humøret ført oss, rislende og strømmende
som en frisk, klar kilde. Og djervheten i
humøret sammen med desperasjonen i
lidenskapen gjorde på Det Nye Teater
Manuella i Christa Winslos »Piker i uniform» på
en gang fortryllende og gripende . . . Av og
til kunne vi i årene fremover treffe igjen
de unge sjelfulle, alvorlige skikkelsene fra
Töre Segelckes første periode, som den
deilige, blinde Lucie i Sarments »De
vakreste øyne i verden» og den fine, varme
Rakel i Bjørnsons »Over Ævne I».
Allerede i 1929 møtte Töre Segelcke den
moderne utenlandske dramatiker som kom
til å bety mest for henne, fordi han både i
form og innhold var dypest i slekt med
hennes eget talent: Eugene O’Neill. Hans
dynamiske kraft kalte på alle de farlige
driftene og de dunkle instinktene som bodde
i hennes eget sinn. Som Nina i »Selsomt
mellemspill» var det en merkelig makt og
fylde i hennes fremstilling —■ hun var på
en hemmelighetsfull måte selve begrepet
kvinnen, hun representerte med stille styrke
matriarkatets idé. Som Lavinia i »Sorgen
klær Electra» var der en steil strenghet i
hennes rene, klassiske form, men de
undertrykte lidenskapene holdt hele tiden på å
sprenge formen, i åndeløs spenning ventet
vi på katastrofen — det var gresk tragedie
gjenskapt i et moderne temperament,
Aiskylos og Freud i forening. Og i »Begjær
under almene», som Töre Segelcke spilte
på Det Nye Teater i 1935, kom
kulminasjonen i hennes O’Neill-fremstilling. Her
avslørte hun det nakne begjæret som ikke
kjenner noen hindringer, som går gjennem
förbrytelser for å nå sitt mål, helt frem
til dom og død. Det merkeligste ved denne
primitive menneskeskildringen var likevel
den skjønnhet Töre Segelcke la over den.
Alt annet kunne hennes Abie tråkke under
føttene, men kjærligheten var hellig for
henne, den var hennes liv og hennes
religion. Her er vi nådd inn till kjernen i
Abie i Eugene O’Neill s »Begjær
under almene». 1935.
Töre Segelckes store evner som erotisk
skuespillerinne. Det er denne fanatiske
troen, denne grenseløse hengivelsen i
kjærligheten som gjør at alle hennes elskende
k vinner, tvers gjennem den voldsomste
lidenskap, beholder en eiendommelig
skjønnhet og harmoni.
Hos en ånnen amerikansk dramatiker,
Elmer Rice, fant Töre Segelcke i »Gaten
og huset» en langt mere beskjeden rolle,
som også på en slående måte ga oss noe
av hennes egenart. Det var en fattig
kontordame, en grå hverdagsskjebne i
leie-gårdens pulserende liv. Uten på noen måte
å gjøre henne betydelig, løftet fru Segelcke
henne opp på et høit plan. Midt i en brutal
verden viste hun oss at også den minste
skjebne kan ha sin store verdi — at det
enkelte menneskes liv er en hellig ting . . .
I O’Neillrollenes umiddelbare nærhet skapte
Töre Segelcke i denne tiden også to store
klassiske skikkelser. Sagakvinnen
Borg-hild i Bjørnsons »Kongebrødrene» ble en
levende og blodfull kvinne av idag. Og i
Shakespeares »Kong Lear» avslørte hun
med hensynsløs brutalitet Regans sadis-
12—Ord och Bild. 54:c ary.
177
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
