Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Åttonde häftet - Dikteren på dødsleiet. Av Eugenia Kielland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Henrik Wergeland.
Dikteren fi à dodsleiet
Av Eugenia K i ell an ei
. EN RIK WERGELAND døde
den 12. juli 1845. Lykken har vært oss god:
når han ser ned til oss fra sin himmel
på hundreårsdagen, vil han kjenne landet
igjen — fattig, men fritt, sommer i sinnene,
kursen mot framtiden. Hvordan skulle vi
holdt ut å møte hans blikk, om det hadde
vært anderledes.
Mot alt det som de siste fem årene har
bragt over oss, kunne hans skikkelse stilles
opp som symbol. Dikteren med harpen,
ansiktet vendt mot de åpne himler hvorfra
de goder strømmet ned som i hans øine
gjorde menneskets liv guddommelig
leve-verdig: frihet, sannhet, rettferdighet, men-
22—Ord och Bild, 54:e årg.
neskekjærlighet. Mannen for hvem
lande-grenser intet betydde i den veldige
universelle enhetsfølelse med alt av ånd i himmel
og på jord — og som allikevel elsket sitt
Norge med en kjærlighet som var
entusiastisk frydefull og praktisk oppofrende, evig
og uutryddelig som margen i hans
personlighet. Som et skrik i vårt bryst, et nagende
samvittighetskrav har tanken på Henrik
Wergeland stått i disse årene: hans Norge
måtte reises igjen i hans ånd.
Det korte spann av år hans liv omfattet
— årene fra 1808 til 1845 — er kanskje
det viktigste avsnitt av hele vår historie,
de grunnleggende, linjebestemmende år.
337
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
