Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Första häftet - Statsminister Frederik Stang. En sentralfigur i norsk historieforskning. Av Olaf Gjerlow
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Olaf Gjerløw
sjön fra regjeringen som her blev vedtatt;
her blev utvilsomt en gunstig anledning
forsømt til å innføre visse kauteler i
grunnloven. Og det blev snart klart at de årlige
storting gjorde tidens hovedproblem,
reformen med statsrådenes deltagelse i
stortingets forhandlinger, ennå mere aktuelt enn før.
Kampen om denne reform kom til å ta
all interesse gjennem 1870-årene og frem
til 1884, da spørsmålet blev løst gjennem
riksrettsavgjørelsen og Eidsvollsforfatningens
fine balansesystem blev slått i stykker. Idag
■er det norske samfund på vei tilbake mot
utgangspunktet. I det fellesprogram alle
partier og regjeringen har sluttet sig
sammen om, kreves en styrkelse av
regjeringsmakten på stortingets bekostning. Også på
dette punkt tapte altså Johan Sverdrup i
det lange løp.
Men tragiske måtte disse kampår føles for
Frederik Stang og hans kolleger som
kjempet en håpløs strid. Statsrettslig hadde de
rett; de midler motstanderen anvendte mot
dem var demagogiske og innunder riksretten
•opprørende ved sine brudd på all god
retts-skikk. Hvad hjalp imidlertid dette?
Regjeringen satt i sine kontorer, isolert, dømt til
taushet overfor almenheten, sjikanert på det
groveste i smått og stort av
stortingsmajoriteten under Johan Sverdrups
uforsonlige ledelse. De konservative elementer i
tinget splittedes stadig mere. Under Ketil
Motzfeldts føring gikk flere og flere av dem
over til å stemme for forfatningsreformen i
det forfengelige håp at den ikke ville føre
til parlamentarismens innførelse. Men mest
av alt: Utlandet forstod overhodet ikke den
norske konservatismes kamp; alle andre ste-
der møtte jo regjeringens medlemmer i
nasjonalforsamlingen og deltok i dens
forhandlinger som den naturligste sak; hvorfor
så ikke også i Norge?
I 1880 da den siste sanksjonsnektelse
kom brakte regjeringen ulykkeligvis selv inn
det moment som fikk striden til å lue opp
for alvor. Den hevdet i begrunnelsen av
nektelsen at det var »hevet over tvil» at
kongen hadde absolutt veto ved
grunnlovs-forandringer. Opposisjonens svar var 9.
juni-beslutningen som var et revolusjonært skritt
i sin forkynnelse av at bestemmelsen om
statsrådenes adgang til stortinget nå var
gjeldende grunnlov; venstre tok bare ikke
skrittet fullt ut og oppgav hele aksjonen
under kompromisset etter riksrettsdommen.
Men nå sviktet Frederik Stangs helbred
for annen gang. Han søkte og fikk avskjed
i 1880 og blev etterfulgt av statsråd Selmer.
Venstre viste sin smålighet ved å nedsette
hans pensjon fra 12 000 til 6 000 kroner.
Svaret var en innsamling som gav til
resultat over 80 000 kroner, en kapital som nå er
en legatstiftelse for juridisk forskning. I
1884 lukket Stang sine trette øyne.
Han var i sin ungdom en venn av Henrik
Wergeland som besang ham i etpar av sine
skjønne dikt. I kampårene diktet også
Bjørnson til hans ære; han som ellers var så
uforsonlig i politikken, stillet Frederik Stang
i en særstilling, og hans vrede rettet sig
aldri mot ham personlig. Det gjorde derimot
i høyeste grad venstreagitasjonen, også slik
den formet sig i Ernst Sars’ historieskrivning.
Men våre dagers forskning omvurderer
begrepene. Derpå er Frederik Stanget klart
eksempel.
26
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
