Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tionde häftet - Fra idyllen til atombomben. Noen ord om hvordan »tiden» avspeiler seg i norsk diktning. II. Av Rolv Thesen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Rolv T h e s en
vært. Olav Duun døde 13. september 1939,
få dager etter at den andre verdenskrigen
hadde brutt ut. Han slapp å oppleve
ulykkesnatten en gang til; han hadde opplevd den i
sin synske fantasi.
En roman om krigen som nærmet seg, men
også om selve krigen, etterlot Nini Roll Anker
seg da hun døde i 1942. Romanen —
»Kvinnen og den svarte fuglen» heter den — kom
først ut i 1945, etter katastrofen. Den svarte
fuglen er symbol på krigen, og romanen er
akkurat hva den gir seg ut for å være: en
kvinnes, eller rettere sagt, en mors syn og
reaksjoner på fenomenet krig. Nini Roll Anker
fortsetter her linjen fra sitt krigsskuespill
»Kirken» (1921), som ble omtalt i forrige
artikkel.
Som skuespillet er romanen et inlegg — et
kjenslesterkt og bittert innlegg — mot krigen.
Den har sin styrke i skildringen av hvordan
en mor føler det å føde og å oppdra barn,
öfre seg for barn som krigen til slutt kommer
og tar fra henne. Den er skrevet i stor
skuffelse og avmakt, av et menneske som under
krigen syntes at det var så langt mellom
menneskene som aldri før, — at hver og en
av oss satt bak murene i sitt eget fengsel,
i sin egen selle. Men stundom kan moren høre
gråt som trenger gjennom murene, og mørket
og fyller sellene. »Det er verdens mødre som
gråter sammen med meg.»
I denne romanen har også Nini Roll Anker
skildret angsten for krigen som nærmet seg.
Moren føler plutselig en dag at den svarte
fuglen kretser over henne. Og angsten for
krigen gjør henne vill. Hun har to sønner.
Og faren lærer dem opp i en annen ånd enn
hennes; han er ikke pasifist, han er bare en
dum og kortsynt og velmenende småborger,
som egentlig ingenting skjønner av det
samfunnet han lever i, og av det som skjer i tiden.
Krigen kommer. Sønnene går inn i
kampen. Den ene av dem blir krøpling, han er
til slutt bare restene av et menneske. Den
andre flykter, han vil ikke drepe mer; han
blir skutt. Og moren som prøvde å skjule
ham, havner i fengsel. -—- Det er en roman
full av sorg og verdenskvide, skrevet av en
kvinne som ikke ville gi opp sine gamle
idealer, og som ikke skiftet syn da krigen mot
nazismen kom — som så mange gjorde —
fordi de skjønte — som Nordahl Grieg — at
»godheten bare kan seire ved vold», eller som
Pär Lagerkvist uttrykte det, at »blott dåren
tror det goda ej föttl att resa svärd». Derfor
kan det være noe i den innvendingen som ble
gjort mot romanen da den kom ut, at den
virker gammeldags og avleggs. Men den er
ofte levende og svært gripende. Den gir et
smertelig inntrykk av en mors fortvilelse
ansikt til ansikt med krigens gru.
Også Ronald Fangen gav etter krigen ut
en tidsroman, »En lysets engel» (1945). Det
ble hans siste bok. Den er bygd over en svært
interessant idé: To norske gutter vokser opp i
noenlunde samme miljø; de er fettere, men
henger under oppveksten så i hop at de føler
seg nesten som tvillinger. Likevel kommer de
til å gå hver sin vei. Den ene utvikler seg til
nazist og faller i Russland i kamp for
Tyskland; den andre blir norsk heimefrontmann
og dør i tysk konsentrasjonsleir.
Høgdepunktet i romanen er møtet mellom disse to
barndoms- og ungdomsvennene etter at krigen er
brutt ut. De snakker hver sitt språk; de kan
ikke forstå hverandre.
Romanens »jeg» er prest, og det er en
nokså kjedelig stil forfatteren lar ham bruke
— en kunne stundom tro at det var ironisk
ment. Men gjennom det presten forteller, får
vi repetert alle de viktigste hendelsene før
og under krigen. Han husker iallfall godt og
har fulgt godt med. — Her møter vi også
angsten for krigen som nærmer seg. Presten
skildrer den. Og han forteller at han særlig
syntes å merke den hos de menneskene som
hadde opplevd den første verdenskrigen. »De
snakket ofte om hvor ganske anderledes
»intrikat» og »diabolsk» hele atmosfæren var nå,
sammenliknet med våren og sommeren 1914;
den gang erklærte jo vår daværende
statsminister at himmelen var skyfri!»
I andre delen er vi kommet fram til 9. april
og krigen i Norge, og vi får vite en hel del
om det som hendte under okkupasjonen.
Men det blir mye referat og repetisjon av de
faktiske hendelser, lite av virkelig diktning.
Ellers er det jo mange andre
romanforfattere som har gitt glimt fra 9. april og den
korte krigen i Norge. Aksel Sandemose har
gjort det, både i »Det gångna är en dröm»1
og i sin siste roman »Tjærehandleren» (1945).
Og Nils Johan Rud, som i sine romaner fra
før krigen viste at han også var klar over
hva som skjedde i tiden, har i sin roman
»Godt mot menneske» (1940) skildret hvordan
krigens ankomst blir oppdaget på en gård i
Asker. — Det gikk langsomt opp for mange at
1 Se min artikel i »Ord och Bild», 1945.
468
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
