Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tionde häftet - Fra idyllen til atombomben. Noen ord om hvordan »tiden» avspeiler seg i norsk diktning. II. Av Rolv Thesen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Fra idyllen til atombomben
sterke og gode töet i folket som gav ham
tro og styrke i en vanskelig tid. (Om hvordan
andre forfattere fant tro og styrke i sitt
menneskesyn, har jeg før skrevet i artikkelen
»Midt i en jerntid», Ord och Bild, 1943.)
Også i novelle-litteraturen møter vi
skildringer som kaster lys over norsk mentalitet i
okkupasjonsårene. Der er »Glimt» av Leiken
Schjelderup, og »Fri jord» av Nils Johan Rud;
den siste er ikke noveller i strengere mening;
men den inneholder skisser og små epistler
som ofte viser noe av hverdagsheroismen i
krigstiden.
Torborg Nedreaas, som er et helt nytt
navn i norsk diktning, har etter krigen gitt
ut to novellesamlinger; betydeligst er »Bak
skapet står øksen». Også den er til å få
forstand av — mye forstand av — når det gjelder
å forstå hendelser og kjensler i de mørke
årene. Den er en uvanlig lovende debut.
Ikke minst må en beundre den sterkt
dramatiske titelnovellen, som forteller om en
nordmann og en hjelpeløs tysk soldat. Nordmannen
tar seg av ham, angrer så og bestemmer seg
til å drepe ham — øksen står bak skapet.
Hvordan nordmannen slåss med sine egne
kjensler, og hvordan kjenslene slåss i ham,
det er glimrende skildret.
Det største dramaet for scenen som er
skapt i norsk diktning i den senere tid, er
Nordahl Griegs »Nederlaget» (1937). Det har
ikke krigen, men angsten for krigen til
bakgrunn.
Av teaterstykker med motiv fra selve
krigen og krigshendelsene er det utkommet —■
og også oppført — en del. »Linedansere» av
Arthur Omre, som ble en stor
publikumsuk-sess både i Bergen og Oslo, er en svært vittig
komedie om holdningsløse nordmenn under
okkupasjonen, om opportunisme og
spekulasjon og berekning, om folk som ikke kan ta
et klart standpunkt, men øver seg i
balansekunst, om fruer som lefler med tyskere og
nazister, men sender pakker til Grini. Det er en
komedie til å få både forstand og sunnhet av.
En stor publikumsuksess i Oslo ble også
Finn Bøs »To Liv», et skuespill om en
advokatfamilie som i sitt hus har en leieboer som
de tror på, men som viser seg å være angiver.
Han angir deres sønn, som blir skutt, og
forfører deres datter, hvorpå han selv blir
myrdet — ikke av advokaten, som kvider
seg for å drepe, men av hans frue. Det er et
velbygd og dramatisk skuespill, som gjorde
sterk virkning på teatret.
Jeg vil også nevne Hans Heibergs »Broen»,
som ikke har vært oppført. Det er nærmest et
lesestykke; men også det gir situasjoner og
bilder fra okkupasjonstiden. Her er som i
»To liv» også en humanist av den gamle
skole, ikke advokat som hos Finn Bø, men
rektor; og her er også —- som hos Arthur
Omre —■ folk som lefler med tyskerne, en
såkalt »brakkebaron». Broen er her, til å
begynne med, en virkelig bro, som blir sprengt
av tyskerne, og som den humanistiske rektor
»holdt en nydelig humanistisk gravtale over»
(sier den kyniske advokaten i skuespillet);
senere blir broen et symbol, den blir en slags
bindeledd mellom den gamle humanisme fra
før krigen og det nye som skal komme etter
krigen. »Vi måtte sprenge den fordi den ikke
lenger var vår. Men heldigvis lever minnet
om den og drømmen om å bygge den på nytt,
det er nesten en slags bro det også», sier
humanisten, som under krigen til slutt opptrer som
sabotør og fabrikksprenger.
Men rikest har lyrikken blomstret både
under og etter krigen.
De lyrikerne som betydde mest for oss under
krigen, var jo Nordahl Grieg, Arnulf Øverland
og Gunnar Reiss-Andersen. De er jo kjent i
alle nordiske land.
Vi fikk håp når Nordahl Grieg leste et dikt
fra London; for diktene hans hadde en mandig
og menneskelig patos, og de var fylt av tro
på vårt land og vår framtid. I slutten av
krigen var noen så heldige å få tak i et lite
tynt hefte med dikt av ham, trykt i London.
Det gikk på omgang fra mann til mann og
lå om natten på de utroligste skjulesteder.
Aldri har en diktsamling vært behandlet med
slik respekt og omtanke.
Arnulf Øverlands og Gunnar
Reiss-Ander-sens første »krigsdikt» sirkulerte jo i
avskrifter. De ble spredt landet over, og de satte
mot i oss. Senere kom jo flere lyrikere til.
Inger Hagerup for eksempel. Hennes dikt
»De brente våre gårder» har spilt en stor
rolle; men det var lenge vi ikke visste hvem
som hadde skrevet det. Nå etter krigen har
jo disse fire lyrikerne kunnet gi ut sine dikt
i sitt eget land. Men en nærmere omtale av
deres lyrikk tror jeg ikke er strengt nødvendig
her. Jeg vil heller peke på og dra fram noen
lyrikere som er mindre kjent utenfor Norge.
La meg da først nevne den eldste av dem,
gamle Anders Hovden, som døde under krigen,
over åtti år gammel, men etterlot en
diktsamling »Fly» (1945), som forteller om den
471
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
