Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tionde häftet - Fra idyllen til atombomben. Noen ord om hvordan »tiden» avspeiler seg i norsk diktning. II. Av Rolv Thesen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Fra idyllen til atombomben
krise; tidens ångst og fortvilelse lever i
hennes dikt.
Også hos de to gudbrandsdølene
Jan-Magnus Bruheim i »Yta og djupe» (1945) og
Tor Jonsson i »Berg ved blått vatn» (1945)
vil en finne merke etter krigen og
okkupasjonstiden. Begge er like optimistiske, like
livstroende som gudbrandsdølen Töre
Ørja-sæter. Som han kjemper de mot tidens trykk
og forsøker å redde sin livstro midt i en
jerntid. Begge har de i den modnende eller
modne åkeren funnet symbol for livet som
gror midt i ødeleggelsen, og for det gode som
tross alt også gror i månge menneskesinn
midt i krigens gru. Som Tor Jonsson — en
svært lovende lyriker — uttrykker det i et
dikt fra 1944 som heter »Etter midnatt»;
Kornet mognast i stille kveldar
om dei er borte som såmenn var.
Og enno logar dei heite eldar
om dei som kveikte, er utan svar.
Over udyret ruver mannen
med same makt som eit frø i jord.
Snart blomer allting på nytt; for brannen
har herja alt utan det som gror.
Den merkeligste og betydeligste av våre
yngre lyrikere er Claes Gill, som debuterte
før krigen, men som under krigen gav ut en
diktsamling »Ord i jærn» (1942). Den begynte
ganske uskyldig med et dikt om Mozart.
Men der var flere dikt som slett ikke var så
uskyldige. Tvert i mot. Men de var ikke lett
tilgjengelige, og det farlige i dem lå ikke så
tydelig i dagen; en måtte være ganske gløgg og
dertil innvigd i et virkelig åndsmenneskes
tenkemåte for å kunne forstå den dypere
mening i disse diktene. Et dikt som »Morgen
ved havet» ser jo så uskyldig ut. Det er en
sammenligning mellom sjø-ørreten —- og
tanken. Som sjø-ørreten springer tanken
spenstig og med gratie — »og kjenner ingen
grenser uten dem naturen har viselig stillet».
Diktet slutter trassig: »Hvem stanser solen i
dens bane? Hvem binder tanken?» —- Der er
også et dikt som heter »Ordet», og der er et
som heter »De tusen kandelabrers sus». Ingen
av dem var uskyldige for dem som kunne
lese. De er begge en hyllest til ånd og sanning
og rett. Så farlige var de. Når dikteren ikke
ble satt i fengsel, så var det først og fremst
på grunn av en viss dumhet hos visse folk,
en viss mangel på sans for åndsliv.
Ingen av de lyrikere som hittil er nevnt, er
debutanter. Men naturligtvis skapte krigen
også nye diktere. Jeg skal bare nevne noen
få av dem. Først og fremst Olav Dalgard.
Han er magister 1 litteraturhistorie, konsulent
ved »Det norske teatret», filminstruktør,
litteraturanmelder. Han ble arrestert, kom til
Grini, Nord-Norge, Sachsenhausen og
Neuen-gamme. Han ble vitne til mer enn de fleste.
Og han har skildret sine opplevelser i sin
diktsamling »Gjennom mørkret» (1945). Den
inneholder en rekke historiske og menneskelige
dokumenter. Olav Dalgard legger ikke skjul
på det han har sett av brutalitet i de årene
han var fengslet. Det er forferdelige og
ufyselige ting han kan fortelle fra fangeleirene.
Men han mistet ikke håpet og troen. I dikt
etter dikt skildrer han ondskapen og
djevelskapen; men han lot seg aldri overmanne av
den, ser det ut til. — Nå er vel diktene ofte
skrevet med tanke på medfangene, til trøst
og oppmuntring for dem. Jeg har hørt en del
om hvordan diktene virket på dem når han
sa dem fram. Særlig i noen av de beste
diktene møter en evnen til å se alt i stort
perspektiv, til å håpe og tro midt i
ondskapen og djevelskapen. Og her er en respekt
for lidelsen som bare den får som for alvor
vet hva den er. »Kjært er oss livet i sutelaus
leik, men lidinga er vår strålekjelde.» Ja,
slik står det virkelig i ett av diktene.
Til en medfange skrev han engang disse
vakre og gripende ordene, de står i et dikt »Til
deg som miste»:
Ulykka skaper menneskja.
Det vonde er hennar venn.
Djupt i undergrunnen
den løynde logen brenn.
TJt av mørkaste mørkret
ei kjelde leikande spring.
Der er så ljuvlege lende,
der grønkar det vide ikring.
En liten »antologi» — »Dikt fra
Sachsenhausen» (1945) —• skal også nevnes her. Der
er Olav Dalgard representert med et par dikt.
Og der er tre andre. Man fester seg særlig
ved noen dikt av stortingsmann Lars Moen,
nærmest på gudbrandsdalsmål. »Likomnen»
glemmer man ikke.
Ellers vrimler det av debutanter som har
skrevet krigsdikt. Til de beste hører Kristofer
Haave (»Nattevakt», 1945), Pål Brekke (»Jeg
gikk så lange veier», 1945) og Ingvar Hauge
(»Hvit demring», 1946). De to siste oppholdt
seg en tid i Sverige under krigen, og deres
diktning er delvis preget av landflyktigheten.
Det er i enda høgre grad Sigmund Skards
473
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
