Full resolution (JPEG)
- On this page / på denna sida
- Elfte häftet
- Norsk teater etter krigen. Av Einar Skavlan
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Einar Skavlan
J o hanne Dybwad og Alfred M a
ur-stad i »Peer Gynt».
Nationalteatret.
nasjonale scene, og som nå var
sceneinstruktør og skuespiller ved Nationalteatret.
Disse to menn — Knut Hergel og Hans
Jacob Nilsen -—• er i øyeblikket ledende i
norsk teater. De er begge to i sin beste alder,
i 40-årene. De er utdannet fra bunden av
som teatermenn, som ypperlige
sceneinstruktører med sikker sans for alle scenens krav.
De flyktet samtidig til Sverige, da Henry
Gleditsch ble skutt, og er samtidig kommet
tilbake.
Også et par andre viktige teatre har fått
nye sjefer. Den nasjonale scene i Bergen har
fått Stein Bugge, som under krigen ble ved
Nationalteatret som instruktør. Allerede fra
i vinter har Trøndelag teater i Trondheim
ansatt Georg Løkkeberg, som har nedlagt et
iherdig arbeid. Alle disse 4 teatrene, som
staten støtter med bidrag, har i
virkeligheten nye, unge sjefer, som står fullt rustet til
å ta arbeidet opp.
*
La oss så se på, hva sesongen 1945—46
har bragt.
Nationalteatret begynte med å ta opp tre
forestillinger fra okkupasjonstiden: »Ander-
sens» av Borgen, avbleket og f ors jasket —
»Peer Gynts» tre første akter, med en
nasjonal vårglans over seg tross alt — og
»Therese» av Nils Collett Vogt. Her var
en stor rolle for Töre Segelcke, men
forestillingen viste sørgelig klart, hvor langt
teatret var kommet av sporet. Spillet ble
larmende og hårdt, istedenfor intimt, og ingen
av de medspillende var verdt å nevne.
Den egentlige sesongen ble innledet med
et skuespill av Arnulf Øverland,
okkupasjonstidens lyriker og helt, lykkelig reddet
hjem fra tysk konsentrasjonsleir. Men hans
lille skuespill »Gi meg ditt hjerte» hadde lite
å si oss nå. Det ble skrevet for 17—18 år
siden på inntrykket av et finsk morddrama,
og viste med adskillig psykologisk finhet,
hvordan Øverland kunne sette seg inn i
personenes sinnstilstand. Men det hele hadde
lite med oss nå å gjøre. Stein Grieg Halvorsen,
som lenge hadde vært syk, hadde sin
gjenkomst til teatret i mannens vanskelige rolle,
og viste en fin og følsom
menneskeiaktta-gelse. Ellers gjorde forestillingen lite inntrykk.
Så kom to forestillinger, som handlet om
krigens år: svensken Vilhelm Mobergs »Rid
i natt!» og amerikaneren John Steinbecks
»Månen er nede». Mobergs skuespill handler
om svenske bønder i 1650, som setter seg
opp mot en tysk herremann — det var en
appell til svenskene, før det ennå var sikkert,
at Tyskland ville tape — en appell som ikke
ble fulgt. Det skulle spilles av bønder, tungt og
grovt — på Nationalteatret fikk vi isteden
se underholdende og ganske uinteressante
teaterbønder. Stykket hadde hatt sin misjon
— nå etterpå hadde det ingen.
John Steinbecks skuespill om
okkupasjonen i Norge, som allikevel ikke riktig var
Norge, virket bedre. Det var greit og tydelig
satt i scene av Hans Jacob Nilsen, og det
viste klart den indre motsetningen mellom
nazisme og demokrati, som måtte bringe oss
seiren tillslutt. For en brennende erindring å
ha lest dette skuespillet, illegalt, alt i 1942!
Dengang gav det oss mot. Nå etterpå viste det
oss best at Nationalteatret ikke hadde noe
stort førsteklasses ensemble mer.
Det viste også Alex. Brinchmanns
skuespill »Lykkelig ungdom». Stykket handler
om et barnehjem, og det har satt i gang en
bred diskusjon om de norske hjemmene for
forsømte barn. Alle de unge guttene ble spilt
av ufærdige skuespillere, meget fortjenstfullt,
men langt fra den innlevelse i oppgavene
532
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Project Runeberg, Mon Dec 11 14:10:46 2023
(aronsson)
(download)
<< Previous
Next >>
https://runeberg.org/ordochbild/1946/0588.html
