Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Första häftet - Om portrettet som kunstform. Noen tanker i anledning »Kvinneportretter i norsk malerkunst». Av Arne E. Holm
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Arne E. Holm
Erik Werenskiold. Kunstner ens
mor, Jensine M agdalena
Werenskiold. 1882. (68x55)
Tilh. professor Werner W erenskiold, Oslo.
masser. Men først og främst må maleren
ha følt en interesse for modellen, det virker
ikke som noe bestillingsportrett, men som
om Baade virkelig selv har valgt sin modell.
Bildet har noe av skissens friskhet.
Så månge komposisjonelle problemer gir
kanskje heller ikke Erik Werenskiolds bilde
av sin mor uttrykk for, men desto mer av
bunden varme og innerlighet. Her er intet
overflødig, alt samler seg diskret om hodet
og ansiktet. Det er en usedvanlig øm og
fin menneskeskildring hvor hver liten
detalj får verdi. Hodets lille dreining, og den
lille forskyvningen mot venstre i bildet,
gir figuren et stillferdig liv, så vart og ømt
at den nesten synes å trekke seg tilbake i
billedrommet, vike bort fra oss.
Denne tiden er vel gullalderen i norsk
portrettkunst. 80- og 90-årene kan framvise
en hel stab av dyktige portrettmalere. Det
er kunstnerisk også en interessant tid hvor
det skjer en kursendring, fra naturalisme
til nyromantikk. Dette henger
sannsynligvis sammen med spenninger og
forskyvninger i samfundsstrukturen, skapt av den
moderne teknikken, og dette gjorde igjen
at individet på forskjellige måter reagerte.
Mennesket med dets tanker og følelser blir
etterhånden sett på med andre øyner enn
først i hundreåret. Teknikken og med den
fotografien blir mer et middel enn et mål,
og den sterke interessen som etterhvert
blir lagt på følelsene, resulterer naturlig
nok i at kunstnerne også finner midler til
å vekke følelser hos tilskueren. Maleren
forstår at om han omsorgsfullt kopierer
modellens ansiktstrekk, opnår han ikke å gi
mer enn en side av personen, og i mange
tilfelder den minst viktige. Meget av
temperamentet, selve modellens sjeleliv, ligger
ikke synlig på overflaten annet enn i få
lykkelige øyeblikk. For å kunde gi ikke bare
det yttre men også det indre portrettet må
maleren disponere billedflaten på en slik
måte at hver liten del som er innenfor
rammekanten, spiller sammen og alt samler
seg om det ene: å uttrykke en bestemt
sjelelig spenning. Dette måtte etterhånden
resultere i et klarere og enklere billedspråk
enn man hadde anvendt på lange tider. Alt
overflødig måtte fjernes, bildet måtte samle
seg om en kunstnerisk ide.
Her er det da blandt andre Edvard Munch
setter inn sitt syn på menneskene, og
allerede tidlig i 90-årene maler sitt fengslende
portrett av søsteren Inger, som for mange
er blitt stående som det klareste uttrycket
for denne fine tiden i norsk portrettmåleri.
Som Henning Gran skriver er det et av de
vakreste og mest beåndede
kvinneportrettene i Nasjonalgalleriet vårt. Det er en
merkelig stillhet i dette bildet, en enkel,
anelsesfull stemning med et stenk av
melankoli. Kunstneren har også oplagt vært
fengslet av nettop denne romantiske og
melankolske stemningen. Den lå i tiden og
har sandsynligvis vært det som optok ham
26
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
