Full resolution (JPEG)
- On this page / på denna sida
- Sjunde häftet
- Noen bøker om Edvard Munch. Av Leif Østby
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Leif Østby
nok til også å tale om sine innbilte fiender.
Det ambivalente i hans sinn som Stenersen
peker på, kommer tydelig fram i hans følelser
overfor hjemlandet, »dette besynderlige Land
som man drages til tiltrods for alt», og overfor
hovedstaden, hans »Smertens By». Han både
lengter hjem og gruer for atter å stå ansikt til
ansikt med sin egen fortid. Men så kommer
utstillingssuksessen her hjemme og
Nasjonalgalleriets store kjøp av ham, og forbausende
fort har han gjenvunnet sin kraft. Alt få
måneder etter at han har slått seg ned i
Kragerø, er han i full gang med utkastene til
Aulaen. Fortidens spøkelser er foreløpig mant
i graven.
* *
*
De viktige dokumentariske arbeider som
her er gjennomgått, blir sikkert ikke de siste.
Bl. a. er jo Munchs egne vidtløftige
selvbiografiske opptegnelser og litterære forsøk enda
ikke utgitt, og hans søster Inger Munch har
også bebudet en utgave av hans
dagboksopp-tegnelser o. 1. fra ungdommen, hvorav hittil
bare noen bruddstykker har sett lyset i
kvinnebladet »Urd». Et usedvanlig
interessant studiemateriale blir publikasjonen av
alle hans selvportretter, som antagelig vil
foreligge om ikke så lenge. For de aller fleste
av dem gjelder jo det Munch selv en gang
skrev til Jappe, at de er »Selvprøvelser i de
vanskelige År».
Den eneste fullstendige oversikt over
Munchs liv og verk gir den nye utgaven (1946)
av Pola Gauguins utmerkede Munch-bok
fra 1933, økt med atskillig nytt billedstoff og
et helt nytt kapitel om de siste ti årene. Dette
kapitlet, bygd som det er på forfatterens
personlige inntrykk av den gamle mester i
hans siste år, glir naturlig inn i rekken av de
erindringene som er emnet for denne artikkel.
For fullstendighets skyld skal bare til slutt
nevnes at Gauguin samme år utgav
»Grafikeren Edvard Munch», et utvalg i to bind,
ett med litografier og ett med tresnitt og
raderinger, med ledsagende tekst til hvert
enkelt blad. En presumptivt fullstendig
katalog over Munchs tresnitt, utarbeidet av kon-
servator Eli Greve, foreligger også, i
forbindelse med Nasjonalgalleriets utstilling våren
1946.
* *
*
Hvilket inntrykk sitter man så igjen med
etter å ha fordypet seg i disse bøkene om
Munch? Først og fremst kanskje det å ha
møtt et genialt utrustet menneske som
samtidig var en av de steileste individualister i
vår åndsverden, en av de siste gjenlevende
av de store ville fugler fra en stormfull
brytningstid i vår kulturhistorie. Konflikten
mellom individets krav på fri og full
utfoldelse og de skranker et gjennomorganisert
moderne samfunn reiser overfor den enkelte,
ble for Munch et dypt personlig problem som
kastet sine mørke skygger over hans liv. Han
kunne eller ville ikke lik Henrik Ibsen, der
som åndstype på mange måter stod ham så
nær, redde sin ubendige sjel bak et panser av
velbørstet og utilnærmelig borgerlighet. Heller
ikke oppnådde han som Vigeland å få
samfunnet selv til å trekke sin triumfvogn. Det naget
ham, men så ble han også spart for Vigelands
skjebne. Og Munchs Tahiti het ganske enkelt
Ekely, en eiendom like i nærheten av en stor
by og forsynt med både telefon, elektrisk lys,
gass og radio. — Og likevel, midt i
dagliglivets tusen fortredeligheter og alle de små
og store plikter samfunnet la på ham som
borger -—- og ovenikjøpet som stor
skatteborger! — greidde Munch å bevare sitt sky
og stolte kunstnersinn til det siste. Derfor
er det, tross ensomhetens dystre skygger over
hans alderdom, også noe av triumf over den.
Vakrere kan vel ikke et livsløp avsluttes enn
hans, slik Gierløff har skildret ham da han
fylte de åtti, like før sin død, og gaver, hilsener,
blomster, telegrammer, deputasjoner
strømmet inn: »I stille lykke satt han der, det rankt
løftede åsyn lysende, strålende, ikke en skygge
i hans sjel. Munch i åpenbaring. Munch i
Olymp. — Han lot blikket gli over alle rosene
og det andre som midt i vinteren øste sitt lys
ut imot ham. Og selv var han jo også så
storstilt vakker der han satt, flottere og mere
seirrik enn noensinne. Lyset var alt-rådende
i ham. Vakrere kan ikke et menneskeliv
fullføres. Et kampliv. I smilende fred.»
352
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Project Runeberg, Mon Dec 11 14:11:13 2023
(aronsson)
(download)
<< Previous
Next >>
https://runeberg.org/ordochbild/1947/0390.html
