Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nionde häftet - Reidar Aulie. Av Odd Hölaas
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Odd H öl a a s
Avskjedsdeputasjon.
IQ39-Tilhörer advokat Trygve Winsnes, Oslo.
torftig melkebutikk med bjelle i dören og
et behersket öllsalg, et par kolonialhandlere
på hjörnene med flere somres sol på
utstillingsvinduenes falmede
hermetikkbokser. Her er så skrikende kjedelig, at gaten
helt naturlig har fostret en ualminnelig
fantasihungrende kunstner. Aulie har et
ganske usedvanlig variert motivvalg, men
det er ett sujet som han stadig vender
tilbake til: jernbanestasjonenes og
jernbanetomtenes lange skinnelegemer, den
lengtende jernbaneskinne. Han vet det
formodentlig ikke selv, men jeg kan fortelle ham
det. Det er ungdommens lange melankolske
trikkeskinne fra Theresegate som går igjen.
Til ytterligere uheld er han vokset opp
i et lite familiemiljö som har befordret
uroen i sinnet. Der er musikk og talent i
familien, og dertil kommer at den
ial-fall på farssiden stammer fra ikke helt
pålitelige bönder. Rent ut sagt kommer de
fra Finnskogen, noen urolige vandrere
som har hatt vanskelig for å holde sig på
plass, og når en ser på Reidar Aulie og
kjenner ham, myk og svai og svart som
han er, fabulerende og drömmende, men
også hissig som krutt, fristes en til å antyde
den mulighet at det er tater blod i ham.
Men ennu en faktor må nevnes. Hans far er
i og for sig en overordentlig respektabel
mann, som hverken kan lastes for sine for-
fedre eller for sin efterkommer, men han
har hatt noe med en meget folkelig
auksjonsforretning å gjöre, og nu finnes det som
bekjent ikke noe i verden som er så
fantasi-vekkende som handel og vandel med alle
de besynderlige eiendeler som eierne med
eller mot sin vilje, på grunn av nöd eller
död eller lettsindighet har forlatt. Dette
har vel også bidratt til å vekke guttens rent
Dickenske evne til å la tingene vidne om
menneskene. Det har skjerpet miljöfölelsen,
som er en av hans bærende egenskaper.
Men tilbake til Theresegaten, til den
kjedelige Theresegaten. Verden utenfor måtte
på alle måter lokke og kalde på ham, og
verden utenfor, det var det åpne
grenselandet mellem byen og landet, lokkene,
som er så karakteristiske for Oslo. Neppe
noen hovedstad i verden er mere omsluttet
av stor natur. Storskogen og kasernene
skrider hverandre i möte, og i dette
uformidlede og uryddige belte gror livet
gjenstridig som det best kan, men det er
hverken land eller by. Og slik er det også med
menneskene i denne nybygger- og
inn-vandrerbyen. Landet og naturen spöker i
oss alle, i den rike mann som hurtigst
mulig bygger sig en villa i omegnen, i den
prektige kontormann som bruker hver
fristund til turer i Nordmarka, i
industriarbeideren som sliter i svarte fabrikker og
gjerne skofter en dag på lökka. I den
riktige proletartiden for bare en menneskealder
eller to siden var lökka hans lykkelige
tilflukt, der kjente han enda pustet av frihet
og natur, der var han sig selv og i
overensstemmelse med noe i fortiden, med noe han
hadde forlatt. Både han selv og lökka var
et kompromis mellem landet og byen. De
fleste så ham nok som et forargelsens tegn,
der han drog fram kortleiken i det grönne,
og særlig sterk blev den borgerlige
indignasjon om trekspillets toner flöt mellem busk
og kratt i den skumrende sommerkveld, og
det blinket av den klare akvavitt. Men en
liten gutt fra den respektable Therese-
402
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
