Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tredje häftet - Unge år. Utsnitt av manuskript til »Minner fra barndom og ungdom». Av Peter Egge
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Peter Egge
nær kan han ikke ta seg av kald eller rå
behandling — som for eksempel at kunden
ber ham ryke til helvede når han kommer
med en uvelkommen regning. Og hvor
forvirret og redselsslagen flykter han ikke
ned over trappene når den elskverdige
kunden som trakterer ham med vin og kaker,
plutselig tar fatt i ham og vil ham noe
ondt som han ikke forstår, ikke aner. Siden
den våren har jeg fått en svakhet for
visergutter, — især for dem som kommer med
böker!
Fremtiden var en stor, vidtåpen dör inn
til et mörke som jeg grudde for å gå inn i;
for jeg visste ikke noe om vei og retning der
inne. Jeg sto på overgangen til å bli voksen,
og nå bröt det i meg det som dengang bare
var meg uklart, det at jeg ville ut over det
livet jeg hadde levd. Jeg kjente evner i
meg til å bli noe, men hva og hvorledes?
Usikkerheten ga meg daglig bekymring.
Jeg var ingen modig ung gutt. Jeg torde
ikke fortro til et eneste menneske det som i
intimeste forstand var mitt eget eie. Jeg
tenkte sterkt på å la meg verve ved Den
norske garde i Stockholm. Jeg kjente en
som hadde gjort det og kommet inn i
mu-sikk-korpset. Jeg ville da kunne leve gratis
og få den musikkundervisning som korpset
ga. Siden skulle jeg nok kare meg frem og
bli flink både i harmoni og kontrapunkt.
Det ville kanskje ikke bli vanskelig i en
slik stor musikkby som Stockholm. Jeg så
meg i ånden i fjong uniform marsjere
blå-sende på flöyte eller klarinett når garden
»trakk opp». Men jeg var med mine seksten
år for ung til å komme inn ved garden. Jeg
måtte vente.
Sent på våren bodde jeg en måneds tid på
landet hos venner av far og mor ute på
Buviköra. Mannen var landhandler. Far og
mor fant at jeg trengte til et slikt
landopp-hold. Jeg så ikke for godt ut, blek og mager,
fortenkt, innerst inne ulykkelig av bare
usikkerhet om meg selv, om min fremtid.
Det er vanskelig å være ung. Det ekteparet
var snille og muntre folk som jeg i mange
somrer hadde vært feriegjest hos og alltid
hatt fela med til. Sönnen deres,
jevnaldrende med meg, var min lekekamerat. Jeg
kjente hvert menneske i den bygda. De
kom jo alle til Öra for å handle. Jeg gned
på fela når som helst og hvor som helst.
Kanskje kom en kunde fra övste grenda,
en bortgjemt og innestengt en som stött
måtte leve uten musikk. Men nå hadde
han hort gjeti at en gutt hos handelsmannen
ned på Öra var så snill at han spelte en låt,
hvis så skjönt at en ba ham om det.
Jeg mer ket at jeg var blitt anneriedes
enn för, enn forrige gangen jeg var her.
Alt omkring meg var også blitt anneriedes.
Bygda i vårskrud var grönnere, friskere,
gladere, og fjorden, Gulosen, utenfor
vinduet mitt skiftet rent vilt, med nye, iltre
overganger fra lysglans til nattmörke. —
Dette kommer vel av at det er vår, tenkte
jeg, og du har för vært her bare om
somrene. — Men hvorfor var jeg selv blitt rik,
full av slikt som jeg ikke visste hva var,
men som ga meg en sorgmild lykke? Jeg
stod ute på vollen foran huset og så på
bygdene — grönsværtepper lagt kjærlig til
rette langs skinnende sjö. Og jeg glodde på
fjorden og ut over fjordene som i nordvest
töyde seg så langt av sted ut gjennom brede
sund, at de kom vekk inn i blånende fjellet
eller i lysende blå luft. Og jeg syntes at alt
var yr giede over hvor ömt og vakkert
det er skapt, dette landet jeg levde i. Og
jeg måtte bite tennene sammen for ikke å
gråte.
Jeg var anneriedes enn för.
Så kom en lysende fin dag sist i mai med
bjerketrær i blank vårsprett rundt omkring
skinnende stille sjö under en bunnlös höy
himmel. Den morgenen mötte skolebarna
opp nede på kaien, såpevasket
ogvann-kjemmet og kledd i fineste, stiveste stas.
De skulle på lysttur med et lite dampskib
inn og ut i fjordene. Det möllefirmaet som
eide den lille båten, hadde skjenket denne
114
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
