Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Femte häftet - Peter Dass 1647—1707. Av Francis Bull
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Petter Dass
Norsk Luftfoto AS, Oslo.
Alstadhaug kirke med Petter Dass-stötten.
knapt »brukes skrift eller böker». De muntre
rimbrev han vekslet med datidens berömte
bergenske dikterinne, Dorothe
Engelbrets-datter, viser hvor det moret ham å boltre
seg i lette og lekende vers til en som kunne
goutere hans skjemt; hjemme i Nordland
hadde han flere ganger opplevet at hans
korrespondenter ble fornærmet over et
eller annet av hans spökefulle rimerier. Men
forresten var hans nordlandske miljö slett
ikke så ulitterært som man kunne tro.
Når hans diktninger ble lånt ut i avskrifter,
fikk han ofte höre oppmuntrende ord fra
noen av de lokale embedsmenn, som delvis
også selv hadde försökt seg som
versema-kere. Ved hans stedfar foged Brochs död
ble det skrevet ii sörgedikt; et av dem
skyldtes en vel ansett rimsmed Marcus
Volqvartz, som gjerne ville konkurrere med
Petter Dass. I Volqvartz’s vers om Broch
heter det:
Gudsfrygt, godgjørenhed, som neppe haver lige.
Var knyttet i hans liv med kjærlighedens flige,
Han skjulte mangens tarv, hans olie vidt udflöd,
Udhungret fattigdom blav mættet af hans bröd.
Overfor disse utstuderte, papirraslende,
abstrakte uttrykk og umelodiöse rytmer
klinger Petter Dass’ friske og ledige vers
og hans frasefrie og troverdige ord som en
velgjörende kontrast. Tanken er den samme
hos de to poeter, men Petter Dass’ dikt
kommer fra hjertet, og selv i et slikt
ledighets vers lever Dassius unus et idem:
Spörg bonden ad, han ved det vel,
Hvad gjelder, han skal sige:
Gud glæde gammelfogdens sjæl
I Himmeriges rige.
Ved tredve aar han skatten lod
Paa Kongens vegne kræve,
Og den, som paa restanzen stod,
Han ei for haard lod stræve.
Atter og atter når man leser Petter Dass,
fylles man av giede over hans evne til å
205
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
