Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tionde häftet - Norsk teater. Av Hans Lyche
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Hans Lycke
Carsten Winger (til höire) som
Briggs i »Dr öy mar en».
egger til jakt etter »stoff», noe å oppleve og
undre seg over, noe nytt å ta del i. Da de
endelig får ut av den sky og redde karen at
han har drept sin far, så blir han for dem
handlingsmennesket, en skaper av egen
skjeb-ne, en »helt». Han besetter deres fantasi så
plutselig at all moralsk vurdering feies til
side. Det blir også det bærende i Johan
Borgens inspirerte regi at den utlöser
skik-kelsene like impulsivt som de er iakttatt og
formet av dikteren. Karakterne springer fram
av handlingen med friskhetens uskyld tross
i blodskyld og amoralitet. Og selv når
komikken bryter inn da den bare skamslåtte
faren med blodsmurt skalle kommer rasende
for å tampe sin lathans og skrythals av en
sönn, blir ikke denne linjen brutt i spillet.
Det mest fasinerende i Carsten Wingers
»helt» er kanskje skikkelsens hemmelige
livs-giede selv i feigheten og angsten, enn mer i
den voksende tryggheten i vertshuset hos
Flaherty, hvor han gripes av kjærlighet til
datteren Pegeen — livsglede i skrytet og
lögnen og endelig for fullt i replikkenes
fantastiske bilderikdom.
To prektige skikkelser er også Ragnhild
Michelsens Pegeen og Lydia Opöiens Quin-
enke. Pegeen ser i Christoffer den förste
mann i sitt liv, dikter ham stor og motig i
sin elskovslengsel, og forkaster ham i forakt
og raseri da hun oppdager hans ynkelighet.
Den andres enke er en kostelig blandning av
sulteforet lyst på elskov og på materiell
vinning, blanding av godhet og grådighet.
I takknemlighet mot de to som skapte
Det Norske Teatret, Arne Garborg som dets
åndelige far og Hulda Garborg som dets
omsorgsfulle mor i de förste årene, oppförte
teatret for fjerde gang Garborgs »Læraren».
Skuespillet vitner sterkt om Garborgs kamp
med sin Kristustro, og ikke mindre om en
tidligere, særlig vestlandsk pietisme. Men mot
en sunnere nutidig religiositet har det mistet
makten i sin forkynnelse. Paulus Hove er
ment av dikteren som et sterkt menneske,
en karakter og en idealist som förer en
voldsom kamp for å virkeliggjøre Jesusordet om
å være fullkommen. Han går fullt og helt in
for kristendommens offerkrav. Men i lys av
en viderekommen psykologi blir han ikke
stor. Han blir snarere en utemmelig ord-helt,
uten mot og evne til selverkjennelse. Han
jages blindt av sitt instinkt, og dette
instinktet er livsangst, skrekk for bindende forhold,
angst for menneskelig medansvar. Han får
skvldfölelse av å eie, derfor selger han sin
gård for å gi pengene til de fattige. Han
förlåter sin hustru i hennes kjærlighetsnöd,
enda hun er med barn. Politiske oppgaver
skyver han fra seg — de stiller jo
standpunkts-krav. Evelinde, som han sannsynligvis »elsker»
tvinger han til å gifte seg med en ånnen, med
all den religiöst-sensuelle makt han har over
henne. Til slutt har han da »frigjort» seg fra
alt og alle. Er så fri som bare den forholdslöse
er, d. v. s. den livsudyktige. Et tomt skall.
Men i dette skallet ligger altså en »tro». En
kan jo kalle denne en perle.
Nynorskforfatteren Tarj ei Vesaas har et
stort dikternavn også på den andre siden av
vårt språkskille. Men som dramatiker
overbeviste han ikke i »Morgonvinden».
Handlingen utspilles av en gruppe
hjemmefronts-folk, med den gamle fru Ve som den ildnende
og inspirerende kraftkilde. Men skuespillets
symbolspråk er meget fattigere enn den
virkelighet det skal tolke. At her og nå bare
er öyeblikk i en evig fortsettelse får ingen
virkelig dybde i biidet av morgenvinden som
vil bruse i lövet også etter den enkeltes död.
Og forfatteren har stilisert nesten all
individualitet ut av skuespillets skikkelser.
384
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
