Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fjärde häftet - Kulturforskning som anvendt vitenskap. Det universelle menneske. Av Gutorm Gjessing
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Kulturforskning som anvendt v i tenskap
vitenskapen. Men selv den filosofiske
viten-skapsteoretiske forskning vil måtte
modi-fisere en slik innvending dit, at
kulturviten-skapen »kan nok i flere tilfelle være til
stor hjelp for å legge et bestemt materiale
til rette, bearbeide det og sikte det — og
således yte indirekte hjelp til avklaring av
visse innviklete problem-komplekser». (Dr.
John Nome). Strekker filosofien seg først
så langt, er det virkelighetsflukt ikke å ta
skrittet fullt ut, for dersom en overhodet
innrømmer empirisk kulturforskning noen
plass som vitenskap, lar det seg ikke gjøre
å nekte dens muligheter som anvendt
forskning på godt og vondt. Det ville være å
gjøre til sine hin herostratisk berømte
vi-tenskapsmanns ord om at »dersom
kjens-gjerningene strir mot teorien, så Gud nåde
kjensgjerningene». For livet sjøl har lært oss
at kulturvitenskapen gjentatte ganger har
grepet aktivt og livssynskapende inn i
til-været, også inn i det daglige livs affærer.
Karl Marx og Engels skapte marxismen
og la dermed grunnen til kommunismen, og
den »New Deal» som etnografen John
Collier innførte i Sambandsstatenes
indianer-politikk, og som bygde på erfaringene fra
det indianske kulturstudium,
revolusjo-nerte tilværet for indianerne helt.
Humanistisk forskning ville være uten
livsrett og mening, dersom vi ikke skulle
bruke den kunnskap om mennesket som
det er dens oppgå ve å finne. En
humanistisk forskning uten kontakt med levet og
levende liv er meningsløs, fordi den mister
sammenhengen med mennesket. Levende
sammenheng med mennesket må uvegerlig
bidra til å forme livssyn og samfunnsyn.
For så vidt er det ikke relevant å skape en
anvendt kulturforskning, fordi det er gjort
for lenge sia. Det den trenger, er å bli
akti visert, og framfor alt å bli positivisert.
Den moderne kulturforskning er klar
over at det forrige hundreårs »eksakte»
kulturstudium var en illusjon, den er fullt
klar over at menneskets vitenskap om
mennesket må være avhengig av aksiomer,
normer og verdisynspunkt. Den har først
og fremst oppdaget at fordi eksaktheten
var en illusjon, holdt denne forskning på å
føre oss inn i ei blindgate. Den holdt på å
miste mennesket av syne. En kan
kan-hende si det slik at kulturvitenskapen
begynner å innse sitt slektskap med kunsten,
og dermed med kunstens mystikk. Det
gir kulturvitenskapen mer livsnærhet, fordi
det gir den større sensitivitet, hvor det
gjelder å fylle menneskets skiftende
kulturbehov. Ingen vil frakjenne filosofien dens
betydning. Et sterkere filosofisk grunnlag
for kulturforskningen i siste halvpart av
forrige hundreår, ville tvertom trolig ha
reddet den ut av den naturvitenskapens
slagskygge, som den ennå lider under. Men
filosofien på si side må da heller ikke gå så
langt i sin absolutering, den må ikke bli
så abstrakt, at den kommer i konflikt med
det levende liv. Filosofien og
erfarings-vitenskapen må befrukte hverandre, slik
at vitenskapen en gang kan komme dit, at
den kan befri mennesket fra mest mulig
av den tunge bør som framtidsangsten hittil
har vært.
Evolusjonslæren med dens rike
fram-skrittstro burde for så vidt ha hatt vilkår
for å fylle dette behov, men den maktet det
ikke fordi den bygde på et sjølbedrag. Den
bygde på verdisynspunkt som ikke var
realistiske, mens den sjøl trodde at dens
kultursyn var objektivt. I de siste årtier
har imidlertid kulturforskningen sett den
ene etter den andre av evolusjonslærens
grunnpillarer ramle i grus, jeg kan
eksempelvis nevne dosent Arne Furumarks
kro-nikk, »Utvecklingslära och arkeologi»
(Svenska Dagbladet» 20/10—48) som gir
et godt eksposé over utviklingslærens falitt
i arkeologien. Nasjonalitétsidéens
kulturforskning maktet heller ikke å befri
mennesket for framtidsangsten fordi den også
bygde på en illus jon — illus jonen om at
ens eget er bedre enn andres bare fordi
165
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
