Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nionde häftet - Norsk teater gjennom den siste sesongen. Av Aud Thagaard
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Norsk teater g j e n n o m den siste sesongen
Fot. Sturlason.
Wenche Klouman og Toralf Sandö i »Mona Lisa-smilet».
telligent karakteristikk ga hun av damen som
skapes om med klærne, i dette tilfelle med
utsökte franske modellkjolei. Men framføringen
ga intet utöver den letteste form for
under-holdning. Först nærmere jul ble lystspillet
byttet ut mot Marcel Aymés meget
virknings-fulle og psykologisk ganske fengslende drama
»Lucienne og slakteren». Framföringen ga et
påfallende eksempel på gj esteinstruktören
Sam Besekows träng til overdrivelser i
sceniske påhitt. Miljöskildringen er vesentlig
i skuespillet. Hykleriet i en bigott fransk
småby danner bakgrunnen for de uhumske
tilldragelsene som plutselig utfoller seg i det
öyeblikket fortrengte fölelser og innestengte
impulser bryter gjennom stengslene. Men
nettopp denne miljötonen ödela Besekow ved
et selsomt påfunn. Den andre akten föregår i
en park der de velanstendige borgerne tar
sin ukentlige söndagspromenade. Midt i denne
fredelige parken satte Besekow inn en diger
naken mannsskulptur, så realistisk i alle
detalj ene at småbyens borgere ikke ville våget å
vise seg i nærheten av den ved höylys dag.
Besekow har gjentagne gånger vist tendenser
til for tydelige understrekninger i norske
oppsetninger, men aldri så sterkt som i denne
framföringen. Skikkelsene var derimot godt
formet. Særlig var Wenche Foss en klok,
underfundig og farlig Lucienne, damen med et
sjeleliv så dominert av erotiske impulser at
vi ikke behövde en naken skulptur for å
förstå at erotikken var drivfjæren i handlingen.
Ganske interessant var ett försök på å blåse
liv i Alexander Kiellands »Professoren», et
litt udramatisk skuespill om kampen mellom
evolusjonslære og dogmetro, trångsyn og
frisinn i 8o-årenes Kristiania. Det gir et
morsomt tidsbiide, og satiren mot maktsyk
autoritet har forbausende aktualitet. I
framföringen ble scenene fra familielivet best,
friskt og levende var de unge dötrenes opprör
mot den strenge familiefaren. Men
samfundsperspektivet, professorens tyranniske allmakt
i åndslivet, fikk små dimensjoner. Litt på
grunn av Kiellands forenklete framstilling,
mere fordi teatret ikke hadde den rette
skue-spilleren til hovedrollen.
Sheridans muntre komedie
»Skandalesko-len» i Stein Bugges regi kom som en behagelig
avveksling mellom lettere skuespill av dansk
og fransk opprinnelse. Men teatrets
betyde-ligste innsats ble en framföring av Gian-Carlo
Menottis operaer »Telefonen» og »Mediet».
447
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
