Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Da Bjørnstjerne Bjørnson fikk Nobel-prisen. Av Fredrik Chr. Wildhagen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Fredrik Chr. Wil dh a g en
fallende enstemmig, — selv hans gamle
motstandere i det norske høyreparti hadde
vist hjertelig holdning. I de mange taler som
dikteren var nødt til å prestere på selve
festdagen og under efterdønningene, lot
han stort sett de gamle stridsspørsmål hvile.
Helt kunde han ikke unngå å berøre
fred-saken og språkstriden, — og et par ganger
— i talen fra Nationalteatrets balkon til
fakkeltoget og i talen i Det norske
studentersamfund, dikterens gamle kampplass —
forekom ord om den kulden han mente å
ha møtt under sin ungdoms strid. Ellers
var dagene preget av pent vær uten
antydning til stormvarsel.
Men det var stadig slik med Bjørnson
som historikeren Ernst Sars har sagt, at
»han satte sin popularitet overstyr minst
een gang hvert år», og det varte ikke lenge
før han reiste signaler til ny strid.
Nordmennene skulde velge nytt storting
høsten 1903. Gjennom 1890-årene frem til
1903 hadde venstrepartiet hatt flertall hele
tiden — at det likevel hadde vært
regjeringsskifte hvert annet år, hang sammen
med de forskjellige faser i unionspolitikken.
Hver gang et fremstøt fra venstres side
strandet, dannet høyre
mindretallsregjering inntil venstre hadde samlet sig til nytt
fremstøt igjen. Etter venstrelinjens nederlag
under frykten for væpnet konflikt 1895,
hadde en samlingsregjering fått makten og
hadde åpnet nye forhandlinger; men da så
forhandlingene mellom landene endte blindt,
var tiden inne til ny aksjon fra venstres
side. Og denne gang var venstre styrket av
en betydelig valgseir 1897 og gikk mere
realistisk til verks med styrkelse av flåten
og reising av grensefestninger. Nå gjaldt det
å handle og ta saken i egen hånd. Skulde
denne politikk fortsette — det var
spørsmålet ved valget 1903.
Bjørnson var ikke vesentlig bedre
orientert enn andre. Tross sitt ofte forbløffende
sikre instinkt var han f. eks. helt uvitende
om slike enkeltheter vedrørende
konge
maktens holdning som svensk forskning har
lagt frem nå i den aller siste tid. Men han
hadde i mere enn et tiår hatt et avgjørende
grunnsyn som stadig fikk større makt i alt
resonnement: han var overbevist
freds-venn, forkjemper for voldgift i tvistigheter
og forkjemper for forbund i Norden. At
han vilde ha Norge ut av unionen, hadde
han aldri lagt skjul på — men det måtte
ikke skje gjennom noe kupp. Da han 1892
skrev det bitre diktet mot unionen — »Den»
— med de ofte siterte og delvis misbrukte
ordene — »den pakt vi nu forpestes i, den
hader og forbander vi» — var han sterkt
opptatt av forbundstanken. Diktet er
unionsfiendtlig, men ikke svenskfiendtlig.
Det er det lille ordet »nu» som må
understrekes i næstsiste verslinje — »nu»
forpestes vi i unionen, den må bort, men den
skal avløses av en solidere pakt, av et
forbund. Forbundstanken betyr stadig mere
for Bjørnson utover i 1890-årene, ganske
særlig kommer den frem i enkelte artikler
nettopp mens venstre drev ganske pågående
politikk omkring århundreskiftet. I en
artikkel sommeren 1899 løfter han slagordet
»Forbund skal være!» »Under een konge,
under to, under republik, under gode som
onde dage: Forbund skal være! — Hva der
end hænder med unionen, Forbund skal
være!»
Denne Bjørnsons holdning var siett ikke
alltid velsett i ledende venstrekretser, han
var stundom en brysom mann. Likevel
hadde dikteren ikke egentlig brutt med sitt
gamle parti. Han kalte sig nok ved visse
leiligheter sosialist, men mente det aldri
bokstavelig i partimessig forstand. At han
enkelte ganger henvendte seg direkte til
høyremenn og krevde at partiene skulde gå
sammen i unionsaken for å føre den til en
verdig løsning, hadde ikke betydd noe
brudd. Men våren 1903 brøt han med
venstres ledelse og ga venstres landsmøte grei
beskjed. Han vilde ikke være med på
aksjonslinjen, han vilde skape et samlings-
248
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
