- Project Runeberg -  Ord och Bild / Sextionde årgången. 1951 /
368

(1892-1951)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Den siste sesongen ved Oslo-teatrene. Av Aud Thagaard

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Aud Thagaard

i den konkrete virkeligheten, dels heves
opp i en abstrakt religiös sfære.
Åpenbaringen har de hatt, men evnene er for
begrenset til at de kan bli helgener. Soningen
består for dem i å hjelpe andre mennesker
på riktig livsvei. Å finne en psykologisk
forklaring på hvorfor de skal uppföre seg
latterlig i selskapslivet, er like umulig som å
skape en indre sammenheng fra spöken
over til det skjebnetunge alvoret som preger
skikkelsene, når de mötes til
mystisk-religiöst seremoniell omkring et drikkeoffer.
Hensikten med denne makabre scenen er
vanskelig å forstå, den vil lett komme til å gi
tilskueren et sjokk.

Agnes Mowinckel, som satte framforingen
iscene på Nationatheatret, hadde tydelig
prö vet å mildne den sjokk virkningen. Alt
var gjort for å dempe motsetningene.
Lystigheten i den förste selskapsscenen var
slett ikke lössluppen, det var over
opptrinnene en anelse av den dysterheten som
skal komme. Akten föltes meget lang og
tildels stillestående på den måten. Men de
alvorlige innslagene ga et treffende bilde av
örkeslösheten i dette golde selskapslivet.
Scenen med det religiöse seremoniellet var
gjort så diskret som mulig. En del
stryk-ninger var foretatt i teksten, ordet
drikkeoffer ble ikke engang nevnt. Opptrinnet
kom til å virke mere forvirrende enn egnet
til å gi et sjokk. Helt udmerket var den
scenen som strengest holder sig på det
konkrete planet, analysen av de to grunne
menneskesinnene. Der demonstrerte
skuespillerne sjelelig dybdeboring på det aller
beste.

Tolkningen kan diskuteres, helt i Eliots
ånd var den ikke. Men den nådde et langt
stykke på vei til å skape en harmonisk
helhetsvirkning, som hjalp skuespillerne.
Skytsenglene ble ikke for latterlige figurer i
selskapslivet, heller ikke dystre
skjebne-guder i alvoret. Framstillingen var lagt så
nær opp til en konkret virkelighet som det
lot sig gjöre. I Lillemor von Hannos tolking

ble ikke skytsengelen Julia så betydelig
som forfatteren har ment henne, hun
dominerte aldri i opptrinnene, heller ikke i
selskapsscenene, der komiken var ytterst
diskret. Men en fin tone av mildhet og
medkjensle skapte en utmerket overgang
til dysterheten i opptrinnet med den
religiöse seremonien.

Sjele- og nervelegen Sir Henry,
forfatterens taleror, ble i Olafr Havrevolds
framstilling et klokt og farlig sterkt menneske,
kontakten med det hinsidige ble mindre
betont. Det var ikke en hyggelig og
hjelpsom sjelesorger vi mötte, men en
uhyggelig kald tolker av et mörkt livssyn.
Tydelige drag av sadisme kom inn i framstillingen
ved beretningen om den store triumfen,
Ce-lias lidelsesfulle död. Göril Havrevolds Celia
var litt anonym i den förste akten. Men i
den andre ga spillet uttrykk for en sterk
indre opplevelse.

Om motsetningene i dramaet var dempet,
hindret det ikke framföringen i å gjöre et
sterkt inntrykk. Tankene tvang seg inn på
tilskuerne gjennom det lavmelte, men
intense spillet.

Mens Nationaltheatret konsentrerte seg
om poetisk dramatikk fra utlandet, ga Det
Norske Teatret et lyrisk drama av en norsk
dikter, Aslaug Vaas »Munkeklokka». Det
er lett å peke på enkelte svakheter,
melodramatiske innslag i handlingen, löshet i
typetegningen. Men heller ikke i dette
dramaet er det lagt vekt på en nyansert
menneskeskildring eller logikk i
handlingsforløpet. Det Aslaug Vaa har villet gi, er en
besettende visjon av kjærligheten slik den
til alle tider har artet seg blant menneskene,
vill og voldsom, givende og harmonisk, alt
etter de sinnene som opplever den.

Motivet har forfatterinnen funnet i
gammel norsk diktning. Skikkelsene er tatt
like ut av folkevisen, det er ridderen, den
ensomme munken, de stolte kvinnene på
storgården. Enkelt og malmfullt som i gamle

368

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Mon Dec 11 14:12:53 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/ordochbild/1951/0394.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free