Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Quisling taler
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
70
Arede rett! — — —
Quislings forsvarstale formet seg til en selv-
biografi i sammentrengt form, til slutt testamen-
tarisk. Anakronistisk kunne jeg fristes til å kalle
talen en selvnekrolog.
Han fortalte, brukte ikke manuskript. Han har
hundre ganger gått fram og tilbake i sin selle og
holdt denne talen, gjentatt den, endret den, trodde
til slutt på den fullt og fast. Han er nervøs. Han
vet det er siste ordet, siste innlegg i prosessen.
Det gjelder livet innenfor fengslets murer eller
døden foran disse murer. Men så sterk er livs-
viljen at selv til en slik grå tilværelsesform klynger
den seg fast. Stadig vekk under sin tale griper
han fatt i papirbunken på bordet, løfter den opp,
som om det er selve bibelen, selve det frigjørende
vitnesbyrd, og lar den synke ned igjen.
Gang på gang truet den indre bevegelse med å
ta overhånd og bryte hulkende fram. Men han tar
seg i det, behersker seg med stor viljestyrke og
fortsetter tilsynelatende helt rolig, mens hele nerve-
systemet står som 1 skjelvende feber.
Den er så typisk norsk denne viljekraften, det
sammenbitte, harde, tause sinn, som stenger for
hele den innelukte følelsesrikdommen, den må ikke
vises fram, den tilhører bare en selv. Det er et
karaktertrekk vi stadig møter i vår sagalitteratur,
og det går igjen som et kraftig islett i hele vår
historie.
Hele den første delen av fortellingen om seg
selv gjennomførte han med sympatisk ro. Ingen
stigning i foredraget, ingen bravader. Frindringens
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
