- Project Runeberg -  Den røde sparebøsse /
114

(1942) [MARC] Author: Kristian Elster
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Den røde sparebøsse

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

114

han dukket plutselig op, et vondt førevarsel krøp
kaldt nedover ryggen på ham, han hilste og vilde
gå redd forbi, men Lentze stanset, så smertelig
på ham og sa: — Jeg har leiet bort huset ditt fra
flyttetid, da må dere være ute av det — senest.
Han så hårdt på ham, og det skalv omkring mun-
nen hans. Så gikk han tungt videre.

Jens gikk hjemover som rammet av et slag, han
visste ikke hvor han gikk, først da han lukket sig
inn, var det som han våknet. Han tok frakken av
sig og hang den bort, den var så tynnslitt, og
fremfor alt så for stor, han var blitt så mager,
klærne hang om ham. Han gikk langsomt uti
kjøkkenet hvor Lovise stelte med maten. Hun så
op, stumt og uten håp, og snudde sig igjen til
maten. Jens stod en stund og så på henne, det
syntes ham med engang så meningsløst at han var
gift med henne, hadde barn med henne, skulde
vedbli å leve med henne — som en kaller det. En
fremmed, en av en annen rase enn han, ikke sam-
me slags menneske, syntes han, søster til hans
fiende, hans ulykke. En træl under livet var hun
og broren hennes. Og han sa til ryggen hennes,
der hun stod og laget mat — god mat stelte hun,
holdt rede på tingene, huset i orden, grov flittig
i haven, aldri et smil, alltid gråvær i sinnet, og
hun hadde da visst vært glad i ham, dessverre for
hans svakhet, han hadde alltid flyktet fra henne,
men bare i tankene. Aldri hadde han levet uten
i fantasien, i all tarvelighet. Nell kunde det ha
vært, de vilde iallfall ha moret sig sammen. Og
han snakket til ryggen hennes, usikkert, stott-
rende...

Lovise snudde sig brått mot ham og stirret på
ham med et mørkt urolig blikk: — Du står og ser
slik på mig — er det hendt noe — vondt? — Han

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Mon Apr 21 22:25:33 2025 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/rodespar/0118.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free