- Project Runeberg -  Fortællinger og skildringer /
63

(1932) [MARC] Author: Ole Edvart Rølvaag
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

hvepsebol, og tok saa selv hele grisen. Saa hvitbjørnene
maatte nøie sig med hvad de selv tilfældigvis kom over
ender-og-gang i en unnagjemt krok.

Forresten var der saa mange ting som hvitbjørnene
ikke forstod hos de graa — i førstningen; de var t. eks.
saa morske av sig; naar tarmene blev rigtig tomme, slog
de ihjæl og rev i sig baade dødt og levende; ja somme
tider kunde de slaa sig løs bare for moro skyld ogsaa,
og det var saa fælt at det grøste i hvitbjørnene.
Rig-tignok hadde de selv brukt at daske til en og anden
kobben ute paa isflakene; men det var mest som ikke det var
noe sammenlignet med som disse andre for fram. Og
saa la de sig til at sove lange tider av aaret, de graa, og
det paa den aarstiden som det justsom var grommest at
rusle rundt, bladde det ikke været for denne velsignede
honningen som smakte saa godt, ja saa sandelig hadde
de ikke strøket tilhavs igjen.

At faa fat paa honningen, dette fine, skinnende,
glitrende gule, blev altsaa det store spørsmaal. Jo, endelig
kom en ung, gløgg hvitbjørn paa det og snakket til sin
kjæreste om det; hun nævnte det til mor sin og fik hende
overtalt, og hun igjen gamle bjørnefar, og saaledes hele
flokken rundt til nærpaa alle var enige: — de fik gjøre
graabjørner av sig! Ja, det fik de akkurat gjøre; for da
maatte de vel bli likesaa flinke som graabjørnene nu var
til at knipe honningen, sagtens blev de det. Endel
murret om at dette var noe tøv som aldrig gik an; men de
var saa faa at de maatte tie.

Saa tok de da til at lage sig om til graabjørner. Det
var dog lettere sagt end gjort, det; for hvorledes de nu
end skapte sig til og bar sig ad, — hvitbjørnearten var
det vondt at vænne sig fra. Paa ett eller andet sted blev
der hængende en trase igjen. Det værste var næsten med
leten, trods alt det de prøvde, vilde den ikke bli graa,
nei, ikke fuldt saa graa som paa disse andre. Da de først
tok til at parre sig dertillands, skedde ett av to: enten

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Mon Dec 11 16:25:39 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/roefort/0065.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free