- Project Runeberg -  Samtiden : tidsskrift for politikk, litteratur og samfunnsspørsmål / Fjerde aargang. 1893 /
1

(1890-1926) With: Gerhard Gran
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Arne Garborg: Lidt spiritisme

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Lidt spiritisme.
Er det ikke 1893, vi skriver nu? Og enda skal det ske,
at der i et alvorligt tidsskrift for dannede mennesker skrives om
spiritisme ?
Ja; det er for galt.
Men jeg kan ikke for det. Verden er blit slig, den. Skal vi
sige, at den begynder at gaa i barndommen? Eller at den endnu
ikke har traadt sine barnesko? Det bedste er kanske ingenting
at si, men bare at ta den, som den ter sig.
—Vi var jo komne saa svært godt i orden nu. Der var sat
skille mellem vandene oventil og vandene nedentil ; det, der „kunde
vides", var saa godt udsondret og afstængt fra det, der „ikke kan
vides", og der var befæstet et saa svælgende dyb mellem det
kjendtes og det ukjendtes verden, at der ikke skulde kunne opstaa
nogen forvirring mer. Ingen kunde naa over i det ukjendte, ikke
med sin tanke engang, og endnu mindre kunde noget derfra naa
over til os.
Men jo mer vi saaledes havde faaet uendeligheden paa afstand,
des klarere blev os det nærværende. Over vor egen verden skin
nede realismens klare sol, saa alle nattens taager og skygger blev
borte. Der var ingen mysterier mer og ingen mystik, ingen mørke
lofter og ingen spøgelser. Hvor langt man vilde reise, i tanken
eller i virkeligheden, saa traf man overalt denne ene og samme
regelrette, lovbundne, solide realitet; den var lidt kjedelig kanske,
men tryg og tilforladelig. Dualismen var beseiret; der var et eneste
enkelt, stort förklaringsprincip, som strak til for alt; og naar det
ikke strak til længer, saa kunde vi bare fornegte. Thi om der
muligens var nogen uendelighed, saa existerede den ialfald ikke
for os, havde altsaa ingen ret eller beføielse til at stikke’næsen
ind i vor tilværelse. Orden i alt! sa videnskaben; og der blev
1

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Fri Jan 24 22:34:14 2025 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/samtiden/1893/0011.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free