- Project Runeberg -  Samtiden : tidsskrift for politikk, litteratur og samfunnsspørsmål / Treogtredivte aargang. 1922 /
353

(1890-1926) With: Gerhard Gran
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Wilhelm Keilhau: Fortidens linjer

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

FORTIDENS LINJER.
For Gunnar Knudsen er der bare én bestemmende linje i
norsk politik fra 1814 til nu Det er venstres. Fra be
givenheterne i frihetsaaret ser han den gaa übrutt og fuld
stændig uforandret fremover gjennem 1884 og 1905 like ind
i fremtiden. Nogen ny linje synes han ikke det er paa
krævet aa stikke ut. Andre retninger kan han ikke øine
noget behov for. Enhver kritik av vor politiske utvikling og
vort politiske liv maa efter hans mening ramme venstre.
For «venstre er det eneste parti som politisk set sætter spor
efter sig i det aktive liv».
Nu er det kanske ikke saa underlig at Gunnar Knudsen
gir uttryk for et slikt syn paa utviklingen. Aar efter aar har
han med fast haand holdt sit parti sammen. Det er lykkes
ham aa hindre de mange ivrige talsmænd for særinteresserne
fra aa trække venstres hovedlinje ut i alt for farlige sideret
ninger. Han hadde ikke kunnet gjøre dette uten en
næsten religiøs tro paa at den gamle linje er den eneste
rette, nu som før, i fremtiden som i vore dager. Det later
til at han kræver den samme religiøse hengivelse av sine
tilhængere.
Men der er ogsaa en anden maate aa stille sig paa over
for sit parti. La mig bruke et billede. Ofte nok er en mand
forelsket i en kvinde fordi han er blind for hende. Men
hans kjærlighet kan være saa rik og forstaaelsesfuld at han
elsker hende til trods for at han kjender alle hendes feil.
Slik kan en føle for sit parti. En kan se dets svakheter og
skrøpeligheter og likevel tilhøre det, fordi det arbeider for
de idéer som nu engang har faat ens hjerte.
24 Samtiden. 1922.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Fri Jan 24 22:46:16 2025 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/samtiden/1922/0361.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free