Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Chr. L. Lange: Demokratiets krise - II. Kritikken innenfra
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Demokratiels krise.
istiske ideologi ; bondepartiet erklærer sig også for et rent
klasseparti; høire, og især venstre, prøver å fastholde sin
karakter av idé-partier, som uttrykk for den klassiske motset
ning mellem «ordre» og «progrés» ; det lykkes bare så måte
lig. Karl Marx’s «klasse-teori» har utvilsomt vært en meget
fruktbar arbeidshypotese for historie-betraktningen; den «ma
terialistiske» betraktning har flyttet den historiske forsknings
milepeler et godt stykke frem, så langt den enn er fra å
«forklare» historien helt ut; men det kan vel være et spørs
mål om klassekamp-teorien har den samme livets rett når
den opstilles som politisk handlingsprinsipp.
Hvorom allting er, parti-motsetningene blir nu gjerne
uttrykk for interesse-motsetninger, og dette, sammen med op
løsningen av parlamentet i mindre grupper, øker inntrykket
av at parlamentene er blitt til børser hvor der «handles»
om interesser. Dette er jo også faktisk tilfellet. Den me
gen tale om «korrupsjon» i parlamentene også den et
faktum, men neppe verre enn korrupsjon på annet hold
finner også støtte i dette forhold. For å finne en løs
ning, er «kompromisser» nødvendige, og gamle professor
Caspari karakteriserte dem som bekjent som «avtaler hvor
ved man kompromitterer sig». Det hele tar sig ikke godt
ut i troskyldige tilskueres øine. En annen følge av dette blir
langsomhet i avgjørelsene : «Stortinget somler» ; men især
skaper ustøhet og dermed ustøhet i selve styret.
Regjerings-makten svekkes; og det vekker utbredt mis
nøie ; ti, som Kari Johanssen skrev i sin valg-artikkel i «Sam
tiden» forleden: «Folket vil nemlig regjeres». Dertil kom
mer at når en regjering slett ikke har oversikt over hvor lenge
den vil få sitte ved roret, kan den ikke legge plan for sitt
arbeide, men må leve fra hånden til munnen. Det gjør
et meget slett inntrykk: regjeringen blir «svak», holdningsløs
og vaklende.
Trangen til å «regjeres» er en almindelig menneskelig
svakhet; det tilfredsstiller den åndelige dovenskap som er
karakteristisk for de fleste av oss. Vi vil heller stelle bare
med vår aker eller vårt kjøpmannsskap, og ikke bemøie oss
med å gjøre vårt til at regjeringen blir bedre. I det høiesie
nøier vi oss med å skjelde regjeringen ut eller iallfall regje
rings-systemet in casu demokratiet og parlamentarismen.
609
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
