Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Chr. L. Lange: Demokratiets krise - II. Kritikken innenfra
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Demokratiets krise.
ikke kjenner opløsningsrett. Og den synes der å være
uovervinnelig fordom mot i Norge.
Jeg må fortelle en liten personlig erfaring. For nogen
år siden talte jeg i en liten by i Midt-Schweiz, Aarau, sam
men med Motta, om Folkenes Forbund. Jeg hadde for
det var en rent populær forsamling, i byens store kirke
lagt mitt foredrag rent elementært og ålment an. Jeg blev
ytterst forbauset og imponert ved å høre Motta gå meget
grundig inn på rent spesielle spørsmål ved Forbundets
organisasjon og virksomhet. «Hvordan kan De gjøre det,»
spurte jeg, «overfor en slik stor og folkelig forsamling?» «Vi
har hatt folke-avstemning om Schweiz skulde gå inn i For
bundet eller ikke,» var svaret; «da måtte vi sandelig forklare
disse saker grundig, og gå inn på rent tekniske enkelt
heter.»
Slik blir demokratiet hvad Bjørnson kalte Unions-kampen,
«den største folkehøiskole». Meget fornøielig er det å lese
hos Borgeaud, at uaktet folke-avstemningene svært ofte under
kjenner parlamentets vedtak det hendte engang at folke
avstemningen forkastet en lov som i parlamentets to kamre
tilsammenlagt hadde bat én 1 stemme imot sig
gjenvelger velgerne dog sine representanter. En underretts
dommer blir ikke avsatt, om høiesterett underkjenner hans
dom.
Parlamentarismen hviler på grunnsetningen om flertal
lets rett til å ta avgjørelsene i samfundets navn. Det er
«flertalls-styre». Har nu flertallet alltid «rett»? Selvfølgelig
ikke. Like så lite som mindretallet har «rett», hvad så
enn Dr. Stockmann sier. Begge kan ha «rett», «liver på
sin måte», som en annen vis mann, kannestøper Herman,
bemerket overfor en intrikat situasjon. Men det er ikke alltid
mulig å være så vis. Et spørsmål krever svært ofte en
løsning, og så har man funnet det rimelig at den løsning
skulde velges som de fleste fant var den «rette», det vil i
samfundslivet oftest si den løsning som de fleste tror stem
mer med deres interesser. Selvfølgelig medfører dette at der
i mange tilfelle blir sittende igjen en dyp følelse av urett
hos dem formelt sett mindretallet som har fått avgjø
relsen imot sig.
Spørsmålet om mindretallenes stilling i det demokratiske
613
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
