Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Johan H. Langaard: Stormen på Parnasset 1900—1925
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Johan H. Langaard.
trukket for vinduet; men i rummets skumre demring stiger
vage drømmer om romantiske skoger, om fjellvidders høitid
og om skjærgårdsidyll. I billedene et stemningsinnhold med
rot i norsk lynne. Hvad tør man håpe, hvad må man frykte?
Enkelte tegn kan peke i retning av en mer harmonisk staffeli
kunst på solid handverksmessig basis, andre viser mot pynte
lighetens ånd, en akademisk kjedsommelig stil som til dato
aldri trivdes i Norge.
Man vil vite at veiene utviklingen har tatt sig frem
efter, for en del blev åpnet på fransk initiativ. Ikke alene
vi, men så godt som hele den malende verden har vært
underkastet Frankrikes hegemoni i løpet av den siste men
neskealder og mer. Det er nok å minne om de famøse
«ismer», den ene efter den annen slynget ut over verden
fra atelierene på Montmartre og Montparnasse. De arter
sig i virkeligheten som kampformasjoner hvori troppene sluttet
op under angrepet på Parnasset, og ikke bare den franske
kontingent, nei, rekrutter fra alle malende kulturland gikk
frem over den samme front. Forholdet frister lett til å min
nes en gammel sannhet, og da som en fellende innvending
mot den moderne kunst. Den sier: for kunstneren gjelder
bare én retning, hans egen. Seiv Benedetto Croce finner at
noget visst holdningsløst er karakteristisk for kunsten i våre
dager. Med denne solidaritetsfølelsen den samlede utvikling
legger for dagen, kan det se ut som har man ikke evnet å
stå helt på egne ben. Det tør derfor være på sin plass å
friste en forklaring.
Det lar sig med psykologisk bevislighet si at bestemte
tidsfenomen kan virke så trykkende på kunstneren at det får
folger for kunsten. Spørsmålet stiller sig derfor slik: står man
i våre dager overfor så betydningsfulle og inngripende tids
fenomen at man tør tro at solidaritetsfølelsens vekst er blitt
følgen for kunsten? Fra alle kulturelle leire stiger som et
hjertesukk den samme dom over tiden, at man kulturelt ikke
har formådd å holde tritt med den tekniske utvikling. Renoir
angav den ifølge et annenhånds utsagn som grunnen til at
han trakk sig tilbake til en stille provinsby med sin kunst.
Det skal heller ikke større skarpsindighet til for å øine de
farer som lurer på kunsten fra mekaniseringen i tiden. På
den ene side vil håndens gjerning alltid være truet av den,
54
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
