Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Erik Krag: Intelligens og revolusjon - III
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Intelligens og revolusjon.
bitterhet tilbake. Hans tro på folket var hans form for guds
dyrkelse, for ham som for slavofilerne og Tolstoj eller Dosto
jevskij var det enkle, ufordervede, det «vise» og «rettferdige»
russiske folk etslags religiøst begrep. «Og hvad har de (d. e.
bolsjevikerne) gjort med folket,» sier han, «hvad har de gjort
med det store herlige russiske folk! De har forvendt dets
samvittighet, har revet ut dets hjerte, har omskapt det til
røverpakk, ja til ville glupende dyr!»
Men går det an å skrive alt på bolsjevikernes regning?
Har han ikke seiv ganske feilet i sin tro? Hver eneste dag
river ned på hans gamle illusjoner og likesom rakker dem
til, likesom håner ham for deres skyld. Særlig en oplevelse
har tilføiet ham et ulivssår han snakker aldri om den
undtagen en enkelt gang da han føler en særlig trang til å
utgyde sitt hjerte —: Det er russisk vinter, i siste øieblikk
har den gamle læge sprunget på et tog, hvor arbeidere, muzh
iker og soldater fyller plattformen, han henger såvidt i ar
mene på stigbrettet, den isnende vind slår ham i ansiktet,
hendene er valne, taket holder på å glippe for ham . . «Ka
meraters ber han, «rykk en liten smule sammen, så jeg kan
få plass til den andre foten.» Ingen rører sig. Somme be
trakter ham med et stupid uttrykk — som om de vilde si «er
du der ennu!» Andre later som de slett ikke ser ham. Alle
tygger de solsikkefrø, og spytter ut skallene næsten like i an
siktet på ham. Omsider er der nogen som åpner kupédøren
og roper der innefra: «Skämmer De Dem ikke? Ser De ikke
at mannen holder på å slå sig ihjel!» Halvt motstrebende
gjør så folket plass, rykker litt på et kne og en skulder . .
mere skulde det ikke til . . Da för en tanke gjennem den
gamle almuevenn: Her ser du hvem det er du har kjempet
for hele ditt liv, for hvem du har sittet i fengsel og vært i
forvisning og blitt røflet av tsarens gendarmer.
Man kunde gjerne ha flådd ham levende for øinene på
proletariatet, sier han, det vilde ikke ha fortrukket en mine.
Det vilde rolig ha fortsatt å tygge solsikkefrø. Dette trekk
det frø-tyggende og skall-spyttende folk vender stadig
tilbake i revolusjonens skjønn-litteratur. Forfatteren av disse
linjer har seiv sett Moskva drive av denslags skaller. Ennu
kan man på dampskibsbrygger og perronger se opslaget :
Strengt forbudt å spytte frøskall. Det var denslags billeder
75
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
