Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - F. G. Gade: Kreft og kreftforskning - I
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Kreft og kreftforskning.
Men under denne spredning og utvikling av nye kolonier
blir dessuten ofte den hele organisme likesom forgiftet, og pa
tienten viser sig da gjerne medtatt i en langt høiere grad enn
den oprinnelige svulsts beskjedne størrelse skulde synes å be
tinge, en tilstand som i fagsproget benevnes kacheksi, d. e.
vanhelse, og som visstnok også er et uttrykk for en dyptgå
ende endring i de nydannede svulstcellers hele kjemisme.
Disse celler er dog lite levedyktige, og mens de i svul
stens omkrets stadig vokser videre og gjør nye fremstøt, går
de gjerne til grunne i dens centrale deler, så at der her frem
kommer substanstap, kreftsår, og, hvor svulstcellene har
minert sig inn i blodkarrene, også blødninger.
En sådan svulst, ofte hurtig voksende, som med sine
fremtrengende cellemasser infiltrerer omgivelsene, som dan
ner metastaser, som forgifter organismen og som ved sitt hen
fall ofte danner sår og blødninger en sådan svulst er
ikke godartet, den er en ondartet, en malign svulst, en kreft
svulst.
Kreftcellenes endrede stoffveksel er også direkte påvist.
Warburg har således funnet at deres evne til å spalte
sukker mangfoldige gånger overgår normalcellens. Kreft
cellen nærmer sig her til embryonalcellens fysiologiske for
hold.
Også kreftsvulstene kan utgå fra omtrent alle legemets
vev og organer. De som utgår fra de epiteliale vev (kjertler,
hudens og slimhinnenes dekkepiteler) kalles karkinomer, de
som tar sitt utspring fra legemets støttevev (bindevev, ben,
brusk o. s. v.) kalles sarkomer, og disse to grupper avviker
fra hinannen i forskjellige henseender, som det forøvrig her
ikke er av betydning å gjøre rede for.
Kreftcellene er således ikke noget for legemet fremmed,
noget utenfra kommende. Det er organismens egne celler,
som under visse forhold skifter natur og egenskaper og op
trer som en samfundsfiende i den samme organisme, hvor
deres ætt hittil har vært gode og nyttige borgere. Det er som
når ætlinger av en rettskaffen familie skeier ut og blir aso
ciale og til ulykke for det samfund, som har fostret dem.
«Kreftdannelsen,> sier Ribbert, «består deri, at epitelet blir
selvstendig like overfor organismen og vokser som parasitt i
den.» Denne opfatning av kreftcellen som parasitt har ide
139
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
