Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Aasmund: Norge og Verdenskrigen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Norge og Verdenskrigen.
kom herved inn på ordnede baner. I det store og hele fun
gerte systemet tilfredsstillende.
Spørsmålet om Norge også skulde opta kompensasjons
politikken var et av de store prinsippspørsmål hos oss under
krigen. Kompensasjon fra norsk side i form av negative
ydelser blev snart en vanlig företeelse og anvendtes til begge
sider. Således fikk man tilførsler til fiskeridriften, kobber
tilførsler o. s. v. fra vest mot å forplikte sig til å unddra
Tyskland bestemte varesorter produsert i Norge, eller bestemte
mengder av disse sorter. Den såkalte leidebrevsavtale med
Tyskland er et eksempel på den samme politikk anvendt til den
annen kant. Ved denne avtale forpliktet man sig på norsk side
til å unddra Vestmaktene visse deler av den norske tonnasje.
Den positive kompensasjonspolitikk kom derimot Norge
aldri inn på. Merkverdig nok, kan det synes. Ti Entente
maktene gav i sin politikk egentlig anvisning derpå. De sa.
Norge skal få det og det kvantum kobber om vi får det og
det kvantum kis, Norge skal få det og det kvantum kull, om
vi får den og den mengde norsk tonnasje o. s. v. Også ved
de negative kompensasjonstransaksjoner utgikk initiativet fra
de krigførende.
Når der således efter de alliertes initiativ påbegyntes for
handlinger mellem dem og Norge om ordningen av en sak,
blev der naturligvis en slags kompensering; ti Norge måtte
søke å opna det mest mulige mot vedkommende norske inn
rømmelser. Men at Norge betinget sig ydelser mot egne positive
ydelser fikk man egentlig kun ett eksempel på, kull mot ton
nasje. Ellers gikk våre positive ydelser til Vestmaktene be
tingelsesløst. Ti for kisleveransene fikk vi egentlig intet, som
det tydelig nok fremgår av beretningen om den sak.
Hver gang det var spørsmål om at Norge skulde gjøre
sine prestasjoner avhengig av motydelser, blev denne tanke
avvist av den norske regjering, efter kortere eller lengere
betenkning. Undertiden synes den ikke å ha vært så ganske
kort. Interessant vilde det være å ha helt klart, hvor stor
del av ansvaret for denne politikk faller på Ihlen og hvor stor
del på statsministeren og de andre regjeringsmedlemmer. Av
bestemmende motiver har det nok vært en rekke:
Regjeringen synes å ha næret en frykt for, at hvis Norge
grep initiativet på dette område, hvis Norge tok op de krig-
259
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
