Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Eugenia Kielland: Johan Bojer
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
JOHAN BOJER
Geni, sier den sydafrikanske forfatterinne Olive Schreiner,
er at en mann vet akkurat hvad han kan, og så gjør
det og ikke noget annet.
Johan Bojers utviklingshistorie synes mig å bevise sann
heten av denne setning når den formes slik : Mesterskap nåes
aldri av den som ikke kjenner sin begrensning. I bok efter
bok har vi sett Bojer forstrekke og overanstrenge sin begavelse
for å utføre bedrifter han ikke har betingelser for å greie.
Jo mere ambitiøse hans forsøk er, dess mindre er deres indre
verd; han opnar å lage verdenslitteratur, men på bekoslning
av sin stilling innen sitt eget lands åndsliv. Skulde en felle
Bojers karakteristikk ut fra verker som «Verdens ansigt» og
«Det nye tempel», måtte den bli slik: Dikter er han ikke,
snarere det motsatte. Kunstner har vel aldri hans varmeste
beundrere mistenkt ham for å være. Tenker? Til en virke
lig tenker forholder Bojer sig som en flink skolemester til
professor Einstein.
Men han har jo skrevet «Den sidste viking».
Tar en for sig den mektige bunke bøker Bojer gjennem
årene har prestert, og skritter dødsforaktende bakover gjen
nem hindene, finner en også at de i det hele blir bedre og
bedre. Lykkes det å nå «Et folketog», skrevet i 1896, blir det
fullt forståelig at han dengang ansåes som en meget lo
vende ung forfatter. Men det blir også tydelig hvordan
han er kommet på avveie. Ved siden av den brede, kunstig
kanaliserte strøm av filosoferende og didaktisk karakter som
bærer de fleste av Bojers verker, finner man nemlig en liten
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
