Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Eugenia Kielland: Johan Bojer
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Eugenia Kielland.
sig utfyllende og supplerende til hovedhandlingen. Faren ved
den sterke komposisjon trer nok alt frem; overdrivelsene og
ensidigheten går temmelig vidt. Men personene beholder dog
sin menneskelighet, seiv hvor de underordnes planen. Særlig
bipersoner, som Gunhild Hegge og Kristine, er levende frem
stillet. Et lite avsnitt om en søndag Gunhild sitter i haven
med sin lille gutt mens hun venter på kirkefolket, har en
ekthet og inderlighet som lar de få sider veie op hele bind
av Bojers senere verker. Man forstår at denne scene er skil
dret for sin egen skyld, ikke for bokens. Også den bitre hi
storie om Kristine som må ta den gamle fanejunker for å
redde faren fra å gå fra gården, er gitt i så knappe og an
skuelige trekk at det ikke godt kan tenkes bedre gjort.
Boken blev en sukces. Og denne sukces blev Johan Bo
jers ulykke. Nu mener han å ha lært hvad som skal til; og
dermed legger han alt arbeide over på den konstruktive og
komposisjonelle side av sitt talent og forsømmer det som er
uendelig meget viktigere, menneskeskildringen. I en lang rekke
år leverer han nu utelukkende abstrakt ideologiske arbeider,
romaner, eventyr, skuespill: Moder Lea, Brutus, På kirkevei,
En pilgrimsgang, Troens magt, Fangen som sang for bare
å nevne de viktigste. Flere av dem må beundres for den
konstruktive fantasi, den energi og konsekvens de er gjen
nemført med, den store opfinnsomhet i detaljer. Men med
diktning har de ikke meget å bestille. Diktning skaper liv,
først og fremst levende mennesker. Det makter ikke Bojer;
han mangler den kunstneriske kraft som formår å smelte
ideene inn i menneskeskikkelser, han eier ikke innlevelsens
evne. Hos Duun f. eks. kan en ofte se en figur bli så levende
under sin mesters hender at den blir brysom og nekter å følge
hans intensjoner. Derav opstår meget virvar. Slik uorden
tillates aldri hos Bojer. Hans folk er aktører under streng
regi; livaktige som marionettene i et «Teatro dei Piccoli».
Alting går derfor som det skal; men interessen dør, eftersom
leseren opdager at menneskenes skjebne er forutbestemt, ikke
av en indre nødvendighet, heller ikke av et übøielig forsyn,
men av Johan Bojers faste vilje og plan.
«Troens magt» er den av bøkene som er nådd lengst;
med den rakk Bojer for første gang utenfor Norges grenser.
Den er da også et virtuosnummer, i sitt slag sikkert uover-
522
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
