Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - O. M. Sandvik: Ved 100-årsdagen for Schuberts død
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Ved 100-årsdagen for Schuberts død.
veies av den lykke som ligger i å utforme de ideer som
uavladelig trykker på. Dette gjelder vel til en viss grad alle
store ånder, men sjelden i så utpreget grad som Schubert.
For ham var arbeidet alt, han lot sig aldri forstyrre av den
ytre verden, ingen «kunstnerpolitikk» kunde føre ham på av
veie. Nag eller misundelse hadde han ikke tid til, få har
vært elskverdigere i sin dom om andres frembringelser enn
han. Da han fikk meddelelse om at han var forbigått ved
en kapellmesterstilling og fikk høre hvem var den foretrukne,
sa han at der ingen grunn var til å beklage sig, siden en så
flink mann hadde fått posten. Flittig som en maur satte han
sig hver morgen tidlig til skrivebordet, arbeidet uavlatelig til
ut på eftermiddagen, for så åndelig utmattet å søke
den samme rekreasjon blandt vennene. Men forstyrret nogen
ham i hans arbeide, var han ikke å spøke med.
Schuberts verker blev 1888—97 utgitt i 40 bind, et utrolig
resultat, når man erindrer at han blev bare 31 år gammel.
Han synes for en del å ha improvisert og ha komponert i
en slags ekstase. Man har en beretning om «Erlkönig’s»
tilblivelse som tyder på det. Den 18-årige skolelærermed
hjelper overraskes en dag av nogen venner som ser ham
vandre frem og tilbake på gulvet lesende høit Goethes dikt.
Plutselig styrter han bort til bordet, og så raskt som han kan
føre pennen, fester han melodi og akkompagnement til papiret.
Sangen blev foredratt i kretsen samme kveld. Noget av det
duggfriske ved Schubert forklares av at hans verker ofte er
sådanne improvisasjoner. Men hvilken teknikk krever ikke
en sådan arbeidsmåte, og hvor har Schubert erhvervet den?
Hans første lærer i barneskolen opdaget med forbløffelse at
gutten «kunde alt på forhand». Et lite vink var iallfall be
standig nok. Det samme sa de senere læremestre. «Han
har lært av Vårherre seiv,» het det. For en sådan begavelse
har sangen i hoffkapellet, kvartettspillet i hjemmet, korøvel
sene og elevorkestret gitt også teoretiske tilskyndelser. Og
den lille forsømte elev, som så tidlig festet sine tanker til
papiret, gikk samme originale vei som Bach: han fikk fatt i
mestrenes verker, studerte og efterlignet dem. Først var det
sangkomponisten Joh. Rud. Zumsteegs ballader og Haydns
kvartetter og symfonier som stod for ham som idealet. Men
allerede i sin fantasi for firhendig piano, som han skrev i
543
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
