Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Carl Burchardt: «Ce barbare Swift» - I - II
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Carl Burchardt.
han hele sitt liv var uten moral. Seiv innrømmer da også
Leslie på et annet sted at Swift «forblir den mektigste moralist
på engelsk trykk». Der er utallige beviser på hans personlige
übestikkelighet og selvstendighet. Hans politiske skifte fra
Whig til Tory var helt ut ekte og mindre merkelig enn mange
lignende fenomener har vært i eftertiden, det var i full over
ensstemmelse med hans overbevisning. Det bragte ham for
holdsvis få fordeler, og da Harley tilbod ham penger for den
hjelp han hadde ydet, avslo han. Han förblev tro mot sitt
standpunkt også da Walpoles anti-irske politikk gjorde stillingen
vanskelig for ham; han skrev tvertimot til erkebiskop King:
«Mylord, jeg har levet og vil med Guds nåde også dø som
en fiende av treldom og alt slaveri». Slik integritet var noget
nær enestående i Walpoles æra.
Å si om denne mann at han var uten sjel, er en tom og
uholdbar påstand. «Sjelløs» passer snarere på de mennesker
som intet setter på spill og derfor heller ingen fiender får,
de om hvem Swift sier et sted i «Tale of a Tub» at de har
klær på sjelen såvel som på kroppen. Utvilsomt utgjør de
numerisk de fleste. Swifts sjel var naken, og nakne sjeler
vil til alle tider forarge de påklædte.
Forbitrelsen mot Swift har gjenlydt ned gjennem tidene.
Fra Horace Walpoles: «et vilt dyr som plaget og hisset hele
menneskeheten», videre til den franske kritiker i det 18de år
hundre som skrev: «ce barbare Swift, qui fit mourir deux
femmes d’amour», til den kulminerte i Macaulays utrolig
sjofle karakteristikk: «en fråfallen politiker, en umoralsk prest
og en menedersk elsker» !
Det er Swifts forhold til religionen og til de to kvinner
i hans liv, foruten hans dype og stadig tiltagende menneske
forakt som utgjør hovedanklagene imot ham.
Religiøs i dypere forstand var han sikkert ikke. Han
trodde ikke på en evig fordømmelse, og kanhende trodde
han heller ikke på noget hinsides liv. «Jeg skylder ikke Gud
regnskap for de tvil som opstår i mitt eget bryst,» skrev han
i et brev til en ung prest, «siden de er følgen av den fornuft
624
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
