Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Anders Wyller: Teater og norsk teater - IV
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Anders Wyller.
brøt sammen, og til sist nu ja, når det gikk som det måtte
gå, skyldtes det ingen mangel på ytre aktelse hverken fra
egen eller kritikkens side. Det fikk alltid god kritikk, det for
langte god kritikk, for enhver pris. Byens presse hadde ingen
misjon så stor som den å «støtte teatret», og da til slutt lov
ordene ikke nyttet mere, da folk allikevel forstod at deres
teater var en blanding av kunstnerisk latter og skam, fikk
de ord på sig for ikke å skjønne kunst og for å lønne dårlig
uegennyttens tjenere. En ung journalist skrev en artikkel
om byens teater, at det var bedre å sløife strudsefjærene i
en hønsekropp der allerede luktet lik. «Jeg er enig med Dem,»
sa redaktøren, «men artiklen vil jeg ikke trykke, den stemmer
ikke med avisens linje.» En uke efter slet journalisten med
en annen artikkel, en han måtte skrive: en bebreidelse
mot byen for ikke å verdsette teatrets kunst.
Et annet eksempel, og nærmere, større. Nylig feiret vi
Ibsens 100-årsdag. Det vesentlige ledd i festlighetene var op
førelser av hans skuespill, og storparten av norsk kritikk
strømmet over, seiv om der bak efter var en og annen
som skrev litt om «hvad vi kan si nu etterpå», men neppe
sa de nok. Eller var der ingen unevnte brist ved Nasjonal
teatrets forestillinger? Intet skjebnesvangert over-evne ved
enkelte utenfor? Følte hverken kritikk eller deltagere den
høflige interesseløshet som skvulpet om begivenheten fra oss,
det store publikum? Er det mulig at den begeistring deres
leber ikke kunde holde inne, virkelig bodde i deres bryst,
at alle gylne ord om teatrets innsats var ekte? Seiv synes
jeg Ibsen-jubileet for norsk teater viste to kjensgjerninger :
at dets kunst er stivnet, og at det ikke eier sitt folk.
Vi skryter av vår teknikk og av vårt samspill. Men det
meste på vår scene virker allikevel halvlært, skuespillerne
får liten veiledning eller klarer sig uten, hvem som har lyst
lar til å være iscenesetter, hvert vittig hode duger til kritiker,
alle har forstand på det knapt nogen har studert. Det er
sant at Norge har gitt sitt teater strie kår. Og allikevel,
hvilke minner har det ikke kunnet skape — engang! Så klos
set og famlende det enn må ha vært i teknikk og i viden,
står det gamle norske teater, dannet to slektledd tilbake, med en
evig forrett frem for vår egen tids: det sprang frem, det så
opgaver, det følte folkelig samhörighet, det hadde megen kjær-
20
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
