Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Erik Werenskiold: Eilif Peterssen og Gerhard Munthe
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Eilif Peterssen og Gerhard Munthe.
passet fullkommen inn i Miinchenermaleriet. Vi syntes han
var flink, og især det norske i hans billeder, som han malte
ut av hodet eller efter små studier, interesserte oss alltid; men
ved siden av «geniene» Eilif Peterssen og Hans Heyerdahl,
falt det ingen inn å nevne ham. Han var, som Eilif Peterssen,
glad i de gamle mestre. Men det var en forskjell. Han likte
mest de gamle hollandske landskapsmalere, Ruisdael, Ever
dingen og Hobbema; av nyere var han mest optatt av
Böcklin, Moritz von Schwindt og Hans Thoma. Han likte
den tyske kunst og holdt hele sitt liv på den i motsetning til
den franske, som han syntes bare hadde «charme», en mindre
verdifull egenskap, mens den tyske hadde «gemytt».
Eilif Peterssen så anderledes på de gamle mestre. Han
elsket dem, han studerte dem, kopierte dem, nød det rent
artistiske hos dem, farvenes skjønnhet og det store dekorative
anlegg. Han var en kjenner på det område som ingen annen
kunstner jeg har truffet. Dette hadde vel sin del i den stadige
dragning Italia utøvet på ham ; dertil kom jo også at han
var romantiker av naturell; det fremmede lokket ham alltid
og alltid. Han reiste fra Munchen til Italia, da han giftet
sig, mens Munthe blev i Munchen helt til 1882. Dermed var
Miinchenertiden slutt.
Imens hadde friluftsmaleriet alt begynt her hjemme, og
kunstnerstridighetene selvfølgelig. Både Eilif og Munthe var
konservative naturer, Munthe mest: de var sene til å bryte
over tvert, og gikk langsommere enn oss andre og halv-mot
strebende over til naturalismen. Ingen av dem blev førere
her, sån som Fritz Thaulow og Christian Krohg. Det var
dessuten band som bandt dem på så mange kanter, og de
var ikke anlagt for å gå til ytterligheter og blåse i alle hensyn
som enkelte av oss andre. Men her gialdt det ikke hensyn,
her gjaldt det om kunstnerne skulde være eller ikke være her
i landet. Men i 1883 malte Munthe imidlertid sin «Dugurdshvil»
fra Hedemarken, det store billede i Nasjonalgalleriet, og der
med var han helt over i friluftsmaleriet. Eilif Peterssen gjorde
sine betydeligste ting som friluftsmaler senere, på Skagen, på
Fleskum, i Bærum, på Jæderen og i Sandvika. Begge fikk
en ny blomstring på dette nye grunnlag. Eilif Peterssen fant
uttrykk for sin naturpoesi, f. eks. i «Sommernatt», «Nocturne»,
i Skagenbilledet med månen og den flekkete kua, som han
83
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
